Biskop Thomas: – Mister vi håpet, mister vi alt

– Vi er alle vår egen religions ansikt, sier biskop Thomas fra Egypt om møtet med islam og islamister.

Biskop Thomas: – Mister vi håpet, mister vi alt

En rekke store terrorangrep har rammet kirker og kristne i Egypt. IS stod bak selvmordsangrep mot den koptiske katedralen i Kairo før jul i fjor og mot kirker i to byer palmesøndag i år. Kristi Himmelfartsdag ble pilegrimer på vei til et kloster meiet ned. Nord-Sinai ble etnisk rensket i vinter med kaldblodige drap på enkeltkristne.

– Store angrep har skjedd før eller i høytider. Hvordan blir julen i år i Egypt, biskop Thomas?

– Vi håper og ber om en jul uten slike vonde hendelser. Det blir store sikkerhetstiltak, fordi regjeringen ikke ønsker slike angrep, svarer den koptisk-ortodokse biskopen.

 Biskop Thomas har vært Stefanusalliansens partner i Egypt siden 2005. Han har bygget opp retreatstedet Anafora og undervisningsstedet Anastasia – dette er blitt et virkelig kraftsenter både for den koptiske kirken og for den koptiske minoriteten.

I oktober lanserte biskop Thomas boken «I kjærlighetens sirkel», sammen med forfatter Eyvind Skeie som har ført den i pennen.

– Du snakket under lanseringen mye om å møte islamistisk terror med kjærlighet og forsoning. Er ikke det naivt?

– Selvfølgelig trenger vi også sikkerhet, slik vi har bein og ikke bare bløtvev og væske i kroppen. Men sikkerheten kan ikke skilles fra kjærlighet og tilgivelse. Vi trenger en balanse. Dersom vi satser på sikkerhet alene, vil tiltakene bli for hardhendte, og uskyldige vil bli rammet, alle er ikke terrorister, svarer biskop Thomas.

 Tilgivelse og rettferdighet

I boken skriver biskopen om en rekke pårørendes sterke vitnesbyrd like etter flere terrorangrep: De uttalte på fjernsyn at de tilga. Både de pårørendes og kirkens sterke tale om tilgivelse kom ikke minst til uttrykk etter at IS drepte 21 koptere på en strand i Libya – en video av drapene av de oransjekledte kopterne på vei til sin egen død gikk verden over.

Biskop Thomas skriver at han gråt – «tilgivelsens tårer»: «Det var et sannhetens øyeblikk hvor troens kraft oversteg den brutale virkeligheten.»

Han sier i intervjuet med Magasinet Stefanus at forsoning har fem skritt:

• Vi må ha et tilgivende hjerte, vi må være rede til å tilgi. Dette er en relasjon mellom oss og Gud. Kommer en og ødelegger huset ditt, må du rydde huset før du løper etter innbruddstyven. Du kan ikke springe etter for å hevne deg, da skapes det hat.

• Samtidig som vi tilgir, må vi stå opp for sannheten og rettferdigheten og kreve oppgjør – for sikkerhet og fred.

• Vi må reparere urettferdighet. De drepte kan ikke hentes tilbake. Men traumene til dem som lever, kan leges, og vi kan prøve å hindre at det skjer igjen.

• Vi må kommunisere for å ha et legende forhold mennesker imellom. Vi må finne ut hvorfor folk angriper og gjøre det vi kan for å korrigere folks motiver.

• Til sist må vi bygge tillit – for sameksistens. Det tar lang tid å bygge tillit der folk har negative erfaringer. Derfor må vi skape møtepunkter som kan føre folk inn i kjærlighetens sirkel. Dette er ikke naivt, det er en positiv og progressiv tankemåte.

– Men når du sier at du må tilgi før du løper etter gjerningsmannen, er ikke det et krav som bare fører til at gjerningsmannen slipper unna?

– Det trenger ikke være kronologisk, men må gå sammen. Rettferdighet må ikke motiveres av hevn. Jo mer vi er klar for å tilgi, jo bedre sameksistens får vi. Tilgivelse hindrer ikke rettferdighet, men den leger. Hevnen kan ikke lege, den bare skader andre.

– I lokale råd i Egypt gjennomføres det forsoningsprosesser etter angrep mot kristne. Kritikerne mener at ofrene kommer ut som tapere av disse prosessene. Hva sier du til det?

– Slike lokale forsoningsprosesser må løftes over til domstolene, til rettsapparatet. Da må domstolene blir mer respektert. Dersom folk ikke har tillit til domstolene, er det et stort problem for rettssystemet, svarer biskop Thomas.

Teokratiets trussel

Den øverste lederen for den koptisk-ortodokse kirken, pave Tawadros, støttet general Fatah al-Sisi etter kuppet som tok makten fra islamistenes Mohamed Morsi og Det muslimske brorskap i 2013.

– Gir ikke denne støtten til militærregimet enda et påskudd for islamistene til å angripe kristne?

– Angrepene på kristne startet ikke med Sisis maktovertagelse, og de skyldes ikke denne støtten. I 50 år har kristne i Egypt vært under angrep. Dessuten var ikke vår støtte en støtte til en person. Vi støttet folkets krav om en ny regjering etter at Brorskapet brøt helt med menneskerettighetene, ikke minst for kristne. Brorskapet ville innføre et teokratisk regime, sier biskop Thomas og legger til:

– Vi støtter ikke brudd på menneskerettigheter i Egypt. Vi støtter menneskerettigheter og verdighet – og et sterkt sivilt samfunn som står for modernisering. Men situasjonen i Egypt er kompleks, og situasjonen kan ikke endres raskt, sier biskop Thomas.

Kirken i klemme

I islamistenes øyne tok Fatah al-Sisi og hæren makten fra Brorskapet som «Allahs redskaper». Islamske ekstremister angriper derfor både sikkerhetsstyrkene og de kristne. Den evangeliske kirkelederen Ehab Kharrat har kritisert pavens støtte til Sisi (Magasinet Stefanus 5-2017).

Kirken mener på sin side at den ikke hadde noe valg, siden alternativet var et islamistisk, teokratisk regime. Kirken tror det er mulig å reformere militærregimet litt etter litt. Et islamsk teokrati ville kirken derimot ikke hatt noen innflytelse over.

Men situasjonen er vanskelig. President Sisi signerte i vår en sterkt kritisert lov, vedtatt som benkeforslag i parlamentet, med sterke begrensinger på hele det sivile samfunn. Kirken ønsker det sivile samfunn utviklet. Men den vet at dersom den åpent kritiserer presidenten i spørsmål om menneskerettigheter, vil det bli brukt av islamistene.

Det eneste biskop Thomas vil si til dette er at kirken har god kontakt med presidentens kontor og at de er i en prosess.

Se julehilsen på video fra biskop Thomas

You need Adobe Flash and Javascript to view this file

Dialog for håp

Biskop Thomas sier at kristne i Egypt gjerne vil utvikle landet. Men etter terrorangrepene er utveien for noen å utvandre, av mangel på sikkerhet. Han ser «et stille exodus» - en langsom utvandring.

– I dag blir hele Midtøsten utsatt for «hjerneflukt» – mange flinke folk forlater landet. Men vi kan ikke be folk om å bli i Egypt uten å gi dem sikkerhet. Vi ønsker å gi folk håp slik at de blir værende. Vi må skape sameksistens med det sivile samfunn og med moderate muslimer. Derfor har vi dialog med muslimer – det er en viktig side ved det å være kristen i Egypt.

– Du har sagt at kristne ikke er redde, men folk er vel redde etter terroren?

– Kristne føler styrke, de går til kirken og stoler på Gud. Mange trodde at terroren ville få folk til ikke å gå i kirken, men det motsatte skjedde. Til og med folk som gikk lite i kirken, er begynt å gå mer. Paradoksalt nok er mange blitt mer frimodige. Eldre er forbilder for de yngre. De ser at det ikke er politiet og sikkerhetsapparatet som er den beste beskyttelsen, men Gud. Dersom det skjer et angrep, blir folk martyrer. Vi søker ikke martyriet. Vi vil leve, vi elsker livet og vil leve i fred. Men folk er ikke redde for martyriet. Folk er stolte av troen. Frykt gjør deg svak, vi vil ikke la terrorbevegelsene skape frykt og hat. Over hele verden blir folk redde. Men terroristene må ikke få ta fra oss viktige verdier som frihet – kjempet frem med blod. De må heller ikke få bestemme hva som ligger i frihet.

Religionens ansikt

– I sommer møtte jeg i Beirut syriske pastorer som sa at «IS er islams sanne ansikt». Hva sier du?

– I dialogen med moderate egyptiske muslimer diskuterer vi ikke filosofi i religionene. Da hadde vi bare fått konflikt. Vi diskuterer derimot sameksistens. Både i dialog og i egen undervisning har vi programmet «Du er din egen religions ansikt». Hver enkelt må gjøres ansvarlig for sitt eget liv og for samfunnet. Folk må derfor vise gode sider ved egen religion. De som snakker om fred, må vise fred i handling, det må ikke bare være snakk, sier biskop Thomas og legger til:

– I mitt bispedømme har vi startet en skole, åpen både for kristne og muslimske elever. Når foreldrene møtes, er det ikke på grunn av religionen, men av felles interesse for oppdragelsen av barna. Skolen er blitt et godt møtepunkt for dialog og sameksistens.

– Har du nye planer?

– Kristne må være kreative og finne nye plattformer for sameksistens. Vi ønsker også å bygge et sykehus i bispedømmet. Det er stort behov. Et sykehus vil ha stor innvirkning på samfunnet. Det vil vise at kristne trengs, og kristne vil derfor bli mer respekterte av mennesker med god vilje. Det vil igjen gi håp til unge som kan bli værende i Egypt.

– Da du forsøkte å bygge retreatstedet Anafora i ditt bispedømme sør i Egypt, angrep islamister og du måtte bygge det nord for Kairo. Hva vil islamistene gjøre dersom du bygger sykehus?

– Islamistene er mot alt som ikke er deres eget. Vi vil gi samfunnet noe som samfunnet virkelig trenger.

– Så du er ikke pessimist?

– Vi kan ikke være pessimistiske. Den luksusen har vi ikke. Håpet er vår styrke. Mister vi håpet, mister vi alt.

 INTERVJUET ER FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 7-2018. MAGASINET KOMMER 7 GANGER I ÅRET OG ER GRATIS. BESTILL ABONNEMENT HER