Martyrene viser vei til kristen enhet

Martyrene viser vei til kristen enhet

Når overfladiskhet og engstelig selvopptatthet undergraver kirkene, blir martyrene levende tegn på oppstandelsens virkelighet, skriver Peter Halldorf.

Av Peter Halldorf

(Artikkelen ble først publisert i Magasinet Stefanus, 4-2017. Du kan abbonnere gratis på sju utgaver i året. Bestill her)

Martyrene viser vei til kristen enhet

I den lyse uken – uken fra påskedag – besøker jeg to små kirker utenom turiststien i Roma: basilikaene Santa Pudentiana og Santa Prassede. Begge ligger bare et steinkast fra den berømte Santa Maria Maggiore – en av de fire hovedkirkene i Roma – og er oppkalt etter to søstre som ble martyrer på 100-tallet. Deres far het Pudens – nevnt av Paulus i andre brev til Timoteus – og var ifølge tradisjonen en romersk senator som var blitt kristen. I huset der han bodde sammen med familien sin, har arkeologiske utgravninger vist et baderom gjort om til kapell. I kirken finnes bevart en del av et spisebord der Peter skal ha brutt brødet da han besøkte familien.

Santa Pudentiana er bygget over det som kan vært en av de aller tidligste huskirkene i Roma. I apsiden, den runde avslutningen av korpartiet, finnes en stor mosaikk fra 390-tallet, den kanskje eldste bevarte i hele Roma. Peter og Paulus er avbildet sammen med søstrene Pudentiana og Prassede som setter martyrkronene på apostlenes hoder. På mosaikken har apostlene samme utseende som på en mengde glass man har funnet i katakombene. Portrettene bygger på en tradisjon som kan føres tilbake til minnet om Peter og Paulus sitt virkelige utseende.

Den andre kirken, Santa Prassede, er bygget på stedet der 23 unge mennesker ble martyrer. Det sies at Prassede samlet opp deres blod med en svamp og satte den i veggen der hun selv senere ble gravlagt. En sirkelformet porfyrskive i kirkens midtskip viser plassen dette skjedde. I en krypt under høyalteret finnes begge søstrenes relikvier.

Kongeveien

I de små basilikaene i Roma kommer jeg i kontakt med den unge kirke der martyriet ble betraktet som kongeveien til et udelt liv med Kristus. Urkirkens første martyr var Stefanus – hans navn betyr krone. Dette var noe man holdt fast på i den unge kirken, martyriet kom til å beskrive en «kroning». Mosaikker og malerier fra den tidlige kristne perioden framstiller hvordan kristne ble kronet med martyriets krone.

Historien om den kristne kirke er helt fra starten fortellingen om kirkens vitner. Ordet kommer fra det greske ordet martyrein: noen som ser noe og forteller det til andre; noen som har fått sine øyne åpnet og ikke kan tie om hva hun har sett. Det var ingen tilfeldighet at ordet for vitne snart kom til å bli identifisert med død og offer.

Martyren var et vitne om at døden for Kristi skyld er den kristne dåpens ytterste konsekvens. Snart tok man i urkirken til og med til å snakke om martyriet som en «andre dåp» – bloddåpen. Jesu ord til sine disipler – «Det begeret jeg drikker, skal dere drikke, og den dåpen jeg døpes med, skal dere bli døpt med» – hadde for disse tidlige kristne mer enn symbolsk innhold. De opplevde ordenes realitet på sin egen kropp. I martyrenes død ble denne dåpen fullbyrdet. Martyrene ble formidlere av et tegn, deres dødsdager ble markert som høytidsdager og over deres graver bygdes de første kirkene. Når nattverden ble feiret på plassen for martyrens grav, opplevde man hele kirkens forening med Kristus, i himmelen og på jorden.

Martyrene viser vei til kristen enhetDet eneste «bevis»

«Fødselsstunden ligger foran meg», skriver Ignatios av Antiokia på reisen mot sin død på Colosseum i Roma. I hans ord hører vi ikke bare ekkoet fra en forgangen tid. Visst kunne forherligelsen av martyriet iblant få tvilsomme trekk, noe som utfordret teologene til en refleksjon om hvem som skulle anses å være en sann martyr.

Men her møter vi også en kristen livsholdning der «det gode livet» i denne verden bestod i å vitne om Kristus, om nødvendig med sin død. Mennesker som lever sin tro og dør for den, er til sist det eneste «beviset» på kristendommens troverdighet. Når overfladiskhet og engstelig selvopptatthet undergraver kirkene, blir martyrene levende tegn på oppstandelsens virkelighet.

Martyrhistorie

På en liten øy i Tiber, midt imot bydelen Trastevere, ligger i dag et lite martyrkapell som forvaltes av Sankt Egidio-kommuniteten. Det er bygget til minne om det tjuende og tjueførste århundrets martyrer. Her møter den tidlige kirkes martyrhistorie i Roma vår egen tid og dens utallige martyrer under ideologier som har drevet galskapen til det ytterste.

Lørdag i den lyse uken besøker pave Frans den lille øya. I en minnegudstjeneste taler han, med den nylig feirede påske som bakgrunn, om vår tids martyrer som «kirkens levende blod». «Det er disse vitner som bærer kirken», sier han. «Gjennom integriteten i sin tro og den fasthet de har fått som gave av Den hellige ånd, er de vitner om at Jesus er oppstått og at han lever.»

Minnet om martyrene er en spesiell gave, mener pave Frans, en levende arv som vitner om den fredens og enhetens vei vi alle må gå. «De lærer oss at vi gjennom kraften i kjærligheten kan overvinne arroganse, vold og krig – og at fred kan oppnås gjennom tålmodighet.» Alle ukjente og kjente martyrer, menn og kvinner som står faste i sin kjærlighet, i troskap til Den hellige ånds røst, er en Guds gave til oss. Men de er også en utfordring til å leve i Kristi etterfølgelse uten frykt. Som Jesus sier det i Johannesevangeliet – pavens prekentekst i martyrkapellet: «Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først.»

Svaret ligger i martyriet

Hvordan skal vi forholde oss til det voksende hatet mot kristne på mange hold i verden i dag? Biskop Thomas i den koptiske kirke mener at svaret på spørsmålet ligger i martyriet. I et nylig intervju med den tyske skribenten Katja D. Buck kommenterte han blant annet den avskyelige henrettelsen av 21 unge koptere – de ble drept av IS på en strand i Libya i februar 2015. En vanlig reaksjon i Vesten var, av respekt for ofrene, å ikke ville se den IS-spredte videoen av henrettelsen. Derfor overrasket det mange at kristne i Egypt reagerte helt motsatt. De ville se videoen, og de så den til dens voldsomme slutt. «Det var deres måte å dele lidelsen med dem som ble henrettet», sier biskop Thomas. «Og det de da fikk høre var at i samme stund som knivene skar gjennom halsene på de unge mennene, bekjente de unge navnet Jesus.»

«Mennesker som lever sin tro og dør for den, er til sist det eneste «beviset» på kristendommens troverdighet.»

Da de unge kopterne bare noen dager etter sin blodige død ble offisielt utnevnt til martyrer i den koptiske kirke, vakte det glede på sosiale medier i det kristne Egypt. Disse reaksjonene kan være vanskelige å forstå for en fra Vesten. «Men ingen skal tro at vi ikke sørger», sier biskop Thomas. «Når noe slikt rammer uskyldige mennesker, er tårene mange og smerten stor. De som har mistet sine nære, har et traume som de må få hjelp til å bearbeide. Men i martyriet finnes alltid et både-og: korsets smerte og frelsens glede.»

Motvirke frykt

På spørsmål om hvordan man skal se på dem som forfølger og dreper kristne, svarer biskop Thomas at det framfor alt er viktig å motvirke redsel. «Ja, de kan ta vår kropp, men hva mer kan de berøve oss? De kan ikke ta ifra oss vår evige herlighet. Når du befris fra frykt kan du også elske, tilgi og vise fasthet.» Eller som teologen Sarah Coakley uttrykte det: «Når vi ikke lenger er redde for døden, er vi heller ikke redde for livet.»

Tilgivelse, mener biskop Thomas, er noe som først skjer mellom den enkelte og Gud. Ikke mellom to individer. Den som angrep er ikke dratt inn i det første skrittet. «Tilgivelsen innebærer at jeg ikke slipper hat og frykt inn i hjertet. Det er en forutsetning for at det andre skrittet skal kunne tas: å skape fred og forsoning.»

Blant kopterne møter vi en holdning til martyriet som kan synes heroisk, men som vi må forstå på bakgrunn av at de er formet av kirke der respekten for martyrene har en selvsagt plass. De unge mennene som med stor verdighet tok imot sitt martyrium på stranden i Libya var, som biskop Thomas uttrykker det, «enkle mennesker som levde enkle liv». En sterk tro bygges ikke av forklaringer. Som han uttrykker det: «I våre søndagsskoler underviser vi en levende teologi – ikke en skrevet teologi.» I denne levende teologi er fortellingene om kirkens mange martyrer et av de viktigste emnene.

Savnet

Savnet av en «martyriets teologi» i Vesten er tydelig. Det kommer til uttrykk ikke minst i at vi altfor sjelden feirer minnet om martyrene. Det bidrar også til at vi ofte står rådløse når utbrudd av vold og terrorisme får frykten til å invadere et helt samfunn.

Biskop Thomas mener at vestlige kirkers svar må være å motvirke frykt – og hindre den generaliseringen som lett oppstår når frykten får tak: det er lett å tenke at alle muslimer er farlige når noen muslimer har drept kristne.

«Savnet av en ‘martyriets teologi’ i Vesten er tydelig. Det kommer til uttrykk ikke minst i at vi altfor sjelden feirer minnet om martyrene.»

Noen får mer enn andre lide «det som ennå mangler i Kristi lidelser». Men selv om vi ikke trues på livet, kan motstand, baktalelser og forakt skape et kall til å bære korset sammen med de forfulgte og utsatte brødre og søstre rundt om i verden – slik som Simon fra Kyrene fikk nåde til å bære Jesu kors.

En fordypet martyriets teologi er en av vår tids store utfordringer, både i formingen av en livsholdning bygget på evangeliet – og for kirkens enhet. De fleste kirker godkjenner hverandres dåp og hverandres martyrer. Det burde innebære at kirkens synlige enhet er innen rekkevidde. Bortom all splittelse finnes en enhet i Kristus, en enhet som en dag skal bli synlig. Martyrene er tegnet.

Foto: Øverst, utsnitt av maleri av Reidar Kolbrek. Nederst: Maleri av Reidar Kolbrek.

Vil du bidra i kampen for trosfriheten? Les her

 

(Artikkelen ble først publisert i Magasinet Stefanus, 4-2017. Du kan abbonnere gratis på sju utgaver i året. Bestill her)