– Vi visste prisen vi måtte betale

– Vi visste prisen vi måtte betale

– Vi kunne ikke isolere menighetene bak Jernteppet. Da måtte vi forholde oss til offisielle kirkeledere, blant dem var både informanter og medløpere, sier Trond Bakkevig.

Bakkevig (68) har i godt over 30 år vært sentral i Den norske kirkes internasjonale engasjement. Han ble generalsekretær i Mellomkirkelig Råd i 1984, året da Det Lutherske Verdensforbund (LVF) valgte som president en ungarsk biskop som var tro mot det kommunistiske regimet og som senere viste seg å være agent.

– Jeg svelget tungt da Zoltán Káldy ble valgt og spurte om det fantes alternativer. Men jeg var ikke i Budapest. Og jeg misliker diskrediteringen av dem som valgte ham, sier Bakkevig.

Visste prisen

Han mener feilen var å ha generalforsamling i Ungarn. Siden det var tradisjon for å velge president fra landet der generalforsamlingen ble holdt, var det da umulig å komme utenom Káldy.

– I den økumeniske bevegelsen måtte vi forholde oss til de offisielle kirkelederne. Alternativet var å isolere en stor del av kristenheten og dermed også menigheter og vanlige kirkemedlemmer. Vi visste prisen: Blant kirkelederne var det både rene informanter og medløpere av ulikt slag. Omfanget av rapporteringen til det hemmelige politiet visste vi riktig nok ikke før Jernteppet falt. Men i 1984 visste vi at Káldy var tett knyttet til regimet, og at han alltid forsvarte regimet.

Bakkevig sier også at majoriteten av de fromme kristne i øst søkte sine tradisjonelle kirker.

–  Undergrunnskirkene var viktige, men majoriteten av kirkesøkende var ikke der.

«I møte med kirker under brutale regimer må vi tenke at ulike arbeidsmåter utfyller hverandre. Jeg synes vi er blitt flinkere til å se dette.»

 

Forfølgelse

Bakkevig sier han ikke trodde på fortellingene fra enkelte østlige kirkeledere om at det ikke var undertrykkelse av kristne: Diskusjonen handlet, sier han, om forholdet til kirkelederne.

– Jeg gikk ikke i polemikk med Misjon bak Jernteppet om virkelighetsbeskrivelsen: Det var ingen tvil om at kirkelig opposisjonelle ble forfulgt og satt i fengsel, at kommunistregimene forsøkte å kvele kirkelivet og at noen regimer forsøkte å utnytte kirkelederne – verst var Romania som i sin nasjonalistkommunisme brukte den ortodokse kirken, sier Bakkevig.

– Men jeg reagerte på Richard Wurmbrand fordi han var tydelig på sitt politiske prosjekt, i allianse med høyreorienterte vestlige politikere. Han var konfronterende og ville ikke finne løsninger.

Bakkevig sier arbeidet til MbJ og Åpne Dører hadde gode sider, «når det ikke ble et politisk prosjekt». Aller viktigst var, sier han, likevel bibelselskapene.

– Med deres kontakter, også med kompromitterte kirkeledere, ble det trykket og distribuert bibler også før Jernteppets fall.

– Du smuglet selv penger til kirkeledere i Sør-Afrika på 80-tallet. Hva mener du om bibelsmugling til kristne i øst?

– Jeg var ikke imot bibelsmugling, men var alltid nervøs for om smuglingen kunne diskreditere bibelselskapenes rolle, som var viktigere.

 «Utallige dilemmaer»

– Var det ikke et paradoks at samme LVF-generalforsamling som valgte en president med en teologi for tilpasning til kommunistregimet, kastet ut to sørafrikanske kirker som forsvarte apartheid?

– Du kan godt stille spørsmålet. Jeg ser det heller som ett av utallige dilemmaer i forholdet til kirker under autoritære regimer. Kirkene ble heller ikke kastet ut, de ble suspendert – kontakten fortsatte, og de kom inn igjen senere. Problemet var at de tilpasset seg apartheidregimet som graderte menneskeverdet etter hudfarge.

– Var ikke kommunistregimene så grufulle at kirkelig tilpasning der var like problematisk?

– Omfanget av deres forbrytelser var større enn apartheidregimets. Men de kommunistiske regimene graderte menneskeverdet etter folks meninger, det var ikke like fundamentalt som gradering av menneskers verd fra barnet ligger i mors mage.

«Nærmest som ugress»

Bakkevig sier at Mellomkirkelig Råds kontakt med kirkeledere i øst også innebar å få dem i tale om menneskerettigheter.

– Det er vanskelig å tenke seg det som hendte i Øst-Tyskland og Berlinmurens fall uten det kirkelige engasjementet i årene før. Kirkene i DDR hadde nær kontakt med den økumeniske bevegelsen. Også i demokrati- og ytringsfrihetsbevegelsen Charta 77 i Tsjekkoslovakia spilte kirkene en aktiv rolle – tydelig inspirert av den økumeniske bevegelsen, sier Bakkevig og legger til:

– Men ser vi på den russisk-ortodokse kirken, var innsatsen temmelig mislykket. Kirken har vendt tilbake til sin kristelige nasjonalisme fra før revolusjonen i 1917 – da tett knyttet til tsaren, nå til Putin som ser seg som en ny tsar.

Kirken ser på minoriteter nærmest som ugress. Men vi kommer ingen veg ved å isolere kirken. Vi må utfordre den på minoritets- og menneskerettigheter og på forholdet mellom kirke og stat. Og vennskapsmenigheter er viktig.

Diktatorene beskytter

– Hva kan vi lære?

– Det er viktig å lære, ikke minst i møte med kirker i muslimske land. I noen land, som Jordan, har kirkene relativt gode vilkår. I Egypt beskyttes den koptiske kirken av president Sisi. Men han er så tvilsom at kontakten med ham blir tvilsom. Men vi kan ikke avbryte kontakten med kirken av den grunn. Dilemmaet i Midtøsten er at diktatorer ofte har gitt kirkene den beste beskyttelsen. Og så har vi Saudi-Arabia med en så undertrykkende religionspolitikk at verden knapt har sett maken. Landet er Vestens allierte, og Vesten sier ingenting, sier Bakkevig og legger til:

– I møte med kirker under brutale regimer må vi tenke at ulike arbeidsmåter utfyller hverandre: Noen har kontakt med offisielle kirkeledere, andre arbeider på andre måter. Jeg synes vi er blitt flinkere til å se dette.

 

Trond Bakkevig (68)

Generalsekretær Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke 1984-1993.

Medlem Sentralkomiteen Kirkenes Verdensråd 1997-2006.

Sentral i undergrunnskontakten med sørafrikanske kirkeledere på 80-tallet.

Prost i Vestre Aker, Oslo, siden 2000.