‘Jeg provoseres av sekulære byråkrater‘

‘Jeg provoseres av sekulære byråkrater‘

Min første tanke er å la meg provosere av sekulære byråkraters mangel på forståelse av hva kristen tro egentlig er.

I slutten av september ble rapporten Tro, Håp og Forfølgelse II lagt frem av NOAS, Norges Kristne Råd, Mellomkirkelig Råd, Bispemøtet og Stefanusalliansen. Bakgrunnen for rapporten er at dagens praksis hos norske utlendingsmyndigheter i realiteten medfører fare for at kristne konvertitter fra islam sendes tilbake til forfølgelse i Iran.

Les nyhetssak om rapporten

Last ned rapporten Tro, håp og forfølgelse II i PDF her

Som kristen konvertitt er en henvist til å praktisere sin tro i hemmelige husfellesskap, siden alle kirker for farsi-talende er stengt av myndighetene. På tross av dette regnes Iran for å ha den største kirkeveksten i verden, nettopp innenfor den skjulte bevegelsen av husmenigheter. Medlemskap i en husmenighet er ikke et privat anliggende i Iran. Tvert imot, myndighetene ser på det som en aktiv politisk handling, med mål om å styrte regimet. Mange konvertitter dømmes til lange fengselsstraffer begrunnet i at de utgjør en fare for riktes sikkerhet. Som kristen konvertitt blir hele livet preget av redsel og fortielse. En blir tvunget til daglig å lyve om sin egentlige tro. En kan ikke gifte seg utenfor de muslimske institusjonene, og kan heller ikke bli begravet etter kristne ritualer.

Rapporten mener at når norske myndigheter sender iranske konvertitter tilbake til Iran, blir de pålagt å være svært diskré i sin trosutøvelse for å unngå forfølgelse. Vedtakene har ofte formuleringer som medgir at konvertitter må begrense hvordan troen leves ut, spesielt det "å misjonere overfor muslimer". Utlendingsnemndas direktør Ingunn-Sofie Aursnes uttalte i Dagsnytt Atten 24. juli at "det er fullt mulig å praktisere sin tro og dele sin tro i Iran. Det går en grense et sted som dreier seg om misjonering [...] og rekruttering til menighet".

Bispemøtet krever bedre vern av konvertitter

Min første tanke er å la meg provosere av sekulære byråkraters mangel på forståelse av hva kristen tro egentlig er. Å fortelle andre om troen sin er en grunnleggende del av hva det innebærer å leve ut en kristen tro. Å misjonere er ikke kun for spesielt interesserte eller risikovillige. Men så slår det meg at som kristen i Norge er det nettopp troen som en privat "skatt" jeg også forfekter i praksis. Selvsagt er det ikke noe galt i å be aftenbønn under dyna om kvelden eller gå til kirken mens andre sover søndag morgen. Men hvis det er mitt eneste trosuttrykk, er det kanskje ikke så rart at myndigheter og byråkrater ikke oppfatter at troen på Jesus utfordrer til handling.

Det er en menneskerettighet å fortelle andre om troen sin. Ved å benytte oss av den rettigheten, er vi også med på å sikre den for andre.

(Publisert i Dagen 29. september)