Hun så mannen bli skutt av ekstremister

Hun så mannen bli skutt av ekstremister

Tamara har sett mannen bli skutt og drept av ekstremister. Likevel gir hun ikke opp. En historie fra den brutale virkeligheten.

Tekst: Kai Tore Bakke

Tamara sitter foran meg, liten og tettbygd. Hun sitter med foldede hender. Hun vrir dem litt. Det er styrke i stemmen. Tamara forteller en historie om en virkelighet det er vanskelig å sette seg inn i: om forfølgelse og forsakelse.

Tamara er gjest på Josefs hus, bygget i et land nær Sentral-Asia. Av sikkerhetsgrunner kan vi ikke fortelle hvor. Her kan Tamara en liten stund puste fritt. Hun får tilbud om samtaler og legeundersøkelse. Hun kan snakke med erfarne ledere om ting det kan være vanskelig å dele hjemme.

I ÅR KAN MENIGHETENE HA FOKUS PÅ SENTRAL-ASIA UNDER SØNDAG FOR DE FORFULGTE. HER FINNES MATERIELLET FOR SØNDAG FOR DE FORFULGTE

Hjelper fanger

Tamara er fra Tadsjikistan. Hun har vært i kristen tjeneste i 25 år. I begynnelsen besøkte hun fanger i fengslene. I dag har hun smågrupper for kvinner i en vanskelig situasjon. Noen av dem er prostituerte, andre har vært fengslet. På Josefs hus har hun vært i to uker. Lenger kan hun ikke bli. Smågruppene og menigheten klarer seg ikke uten henne.

Hun arbeider nord i Tadsjikistan. Her har islamske fundamentalister sterkt fotfeste. En stor politisk og religiøs opposisjon ønsker å innføre en islamsk stat.

Tamara knytter nevene. Ser ned i bordet og venter. Så forteller hun.

I 2001 ble hennes mann løslatt. Han hadde vært fengslet for sin tro. Nå så ekteparet muligheten til på nytt å tjene Gud. I 2003 flyttet de nord i Tadsjikistan. Tamara ser meg inn i øynene:

– Vi kjente Guds kall. Dette var et område hvor få kjente Jesus, sier hun.

De forlot alt.

I begynnelsen samlet de en gruppe i leiligheten til en venninne. Senere fikk de tak i et lager som de gjorde til bønnehus. Her satt de på gulvet, drakk te, pratet og bad. I et og et halvt år samlet de seg her.

Menigheten hadde vokst langsomt. De var blitt 50, flere av dem tenåringer. Dette var vanskelig å skjule. Myndighetene krevde at menigheten skulle registreres. Det klarte de – mot alle odds. Tamara smiler.

Men et halvt år senere eksploderte det. En lokal avis skrev om dem – hevdet at menigheten drev med svart magi. Artikkelen advarte mot kontakt med menigheten.

Nå ser Tamara rett på meg og ler:

– Det var den beste reklamen vi kunne få. Nå begynte virkelig folk å oppsøke oss. Svart magi er svært populært i Tadsjikistan.

Hun ser i taket. Samler seg igjen. – Vi var glade for reklamen, men det gjorde oss enda mer synlig.

Skjøt mannen

Det kom enda en avisartikkel, nye advarsler. Artikkelen nevnte at Tamaras mann hadde vært fengslet, dette var altså farlige folk.

Nå er det vanskelig å fange Tamaras øyne. Hun forteller mekanisk:

– Det var kveld. Vi hadde to timer med elektrisitet. Alle hadde dratt hjem fra bønnehuset for å lage middag. Min mann og jeg var igjen. Da kom to unge menn inn. Jeg kjente dem igjen. De hadde vært på møtet tidligere på dagen. Vi hadde snakket sammen, sittet ned og drukket te. Nå sto de her. Den ene trakk en pistol og skjøt mannen min.

Tamara blir stille:

– Jeg var der. Jeg så ham dø. De unge mennene forsvant ut. De ble aldri arrestert, aldri dømt. Selv om jeg så dem. Vi vet hvem de er. Jeg har sagt at jeg tilgav dem. Men jeg har aldri egentlig tilgitt dem, sier Tamara.

Igjen er hun stille. – Den ene så jeg igjen noen år senere. På et bønnemøte. Han var blitt kristen. Det er vanskelig å skjønne Guds kjærlighet, at det er et rom for denne mannen også.

Tamara samler seg, retter ryggen og ser på meg.

– En uke etter drapet kom de eldste i menigheten til meg. De hadde ingen til å lede møtet. Om jeg kunne? Den søndagen ledet jeg gudstjenesten. Jeg ledet menigheten frem til han som i dag er pastor, overtok halvannet år senere.

Dette er 13 år siden. Tamara har vært i tjeneste hele tiden. Hun er en av mange sterke kristne ledere som kjemper for sine medmennesker i Sentral-Asia. Det koster å leve i forfølgelse.

«Jeg var der. Jeg så ham dø. De unge mennene forsvant ut. De ble aldri arrestert, aldri dømt.»

Tamara fra Tadjikistan

Josefs hus

Stefanusalliansen har vært med på å bygge opp Josefs hus. Her kan trossøsken komme avsides, puste litt og samle krefter. Her blir de tilbudt samtaler og veiledning. De får helsesjekk og gode råd. Fremfor alt får de omsorg, de får være den som mottar.

Som Tamara sier:

– Jeg har opplevd Guds kjærlighet i små og store handlinger. Nå drar jeg hjem igjen med nytt mot.

 

Tadsjikistan

Tid. Sovjet-republikk, uavhengig i 1991

Grenser mot Afghanistan, Kina, Kirgisistan og Usbekistan

Befolkning: 8,8 milllioner

President: Emomalii Rahmon

Hovedreligion: Islam. Ca 62.000 kristne

Offisielt: Religionsfrihet

Økende omfang av lov-restriksjoner etter 2015

Rammer kristne, særlig konvertitter

I juli fikk protestantisk pastor tre års fengsel for å «ha sunget ekstremistiske sanger» i kirken

Staten skjerper kontroll også med muslimsk trosutøvelse. Stenger koran-skoler, stiller imamer for retten for å oppildne til hat, melder Forum 18 News Service, som Stefanusalliansen støtter

Kristne utsettes for økende forfølgelse fra ekstremister.

Her er alt stoffet vårt om Sentral-Asia

Les om Tadjikistan og resten av Sentral-Asia på www.forum18.org

 (Denne artikkelen ble først publisert i Magasinet Stefaus 6-2017. Bli abonnent her - bladet kommer syv ganger i året og er gratis.)