Raketter traff kirken – han gir ikke opp

Syv ganger har raketter skadet kirken og skolen som menigheten hans driver i Aleppo. Fire ganger er hjemmet truffet. Men pastoren gir ikke opp.

Raketter traff kirken – han gir ikke opp

BEIRUT, LIbanon: – Dette er ikke tiden for å forlate Syria, sier Haroution Selimian til Magasinet Stefanus. Han er pastor i Bethel Armenian Evangelical Church. Kirken ligger like ved det helt ødelagte sentrumsområdet i Aleppo, nordvest i Syria. Aleppo var før krigen Syrias største by. På bildet er han imidten sammen med muslimske ledere i krigsødeleggelse i Aleppo.

– De fleste jeg møter både i og utenfor Syria, spør meg: «Pastor, hvorfor tar du ikke familien din ut av denne fryktelige situasjonen og tenker på fremtiden på barna dine?» Men en hyrde kan ikke bare flykte fra flokken, særlig ikke når flokken er i fare. Vår Herre Jesus Kristus sa at hyrden er klar for å gi sitt liv for sauene. Dette gjelder også i de vonde dagene. Derfor blir jeg i Aleppo. Og jeg oppfordrer alle pastorene til å bli, sier Selimian.

Magasinet Stefanus møter ham i Beirut, Libanons hovedstad. Under en konferanse på Arab Baptist Theological Seminary drøftet representanter fra flere land i Midtøsten i juni hvordan de skal forholde seg til at kristne i hopetall forlater en «region som blør».

«Når vi ser mennesker lide mentalt og fysisk på grunn av beleiring, rakettnedslag, kidnappinger, drap og halshugginger, hvilket budskap våger vi å gi?»

Haroution Selimian

 

Ber prester bli

Selimians innstendige oppfordring om å bli, går til pastorene og andre kristne ledere. Han erkjenner at når mennesker ikke orker mer, er det tid for å reise. Samtidig minner Selimian alle som sier de har besluttet å reise fra Syria, på at «kirken er her».

– Dette er det minste vi kan gjøre for Jesus som ga sitt liv for oss. Det er dette som får oss til å sette i gang med reparasjoner straks en kirke er skadet. Derfor har jeg reparert huset vårt etter alle de fire rakettangrepene. Vi aksepterer ikke situasjonen, vi prøver å forandre den. Derfor driver vi våre skoler. Derfor har kirken startet en klinikk, åpen for alle, som et sted folk har råd til å komme til når de ikke kan dra noe annet sted. Dette er tiden da søndagsskolen, ungdomsaktivitetene, musikkskolen og det vanlige kirkearbeidet er viktigere enn noen gang. Du kan ikke lede en menighet med fjernkontroll.

Krigens traumer

Samtidig er Selimian tindrende klar på hvilken tragedie som har rammet hans land og folk.

– Jeg kjemper mot emigrasjon, men jeg innser at kirken har lite å tilby dem som lider. I min kirke har jeg én som kan behandle krigstraumer, men behovene er ufattelige, sier Selimian.

Han forteller om krigens ødeleggelser i den armenske landsbyen Kessab, nordvest i Syria. For tredje gang på et hundreår ble folk drevet fra sine hjem – første gang var under folkemordet på armenerne, siste gang under den pågående krigen. Mange overlevde krigens nedslakting, men flere døde av traumer da de vendte tilbake til sine ødelagte hjem. En prest fra Ninive-slettenn i Nord-Irak fortalte Selimian at 18 nonner hadde dødd. De fleste var ikke drept av IS, de døde av sjokk etter IS-herjingene.

Bukket under

– Mennesker som hadde trengt hjelp for å takle traumene, opplever altså at gode rådgivere selv har bukket under for traumer. Som kirke er vi presset opp mot veggen. Mennesker som lider under traumer, trenger andre omgivelser enn våre land kan gi dem nå. Folk mister sin forstand og sin fysiske helse. En venn av meg, en eldre pastor, sa: «Når kona di ikke klarer det mer, er det på høy tid å dra.» Ja, når vi ser mennesker lide mentalt og fysisk på grunn av beleiring, rakettnedslag, kidnappinger, drap og halshugginger, hvilket budskap våger vi å gi våre kirkemedlemmer? spurte Selimian.

Han siterte Jesu ord om at vi ikke skal bekymre oss, at livet er mer enn maten og kroppen mer enn klærne: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»

Arbeidsløsheten er overveldende. Blant armenere er det knapt noen som har arbeid i regjeringsapparatet. De har tidligere klart seg som håndverkere og butikkinnehavere. Med emigrasjon og flukt er forretningslivet gått i stå, og familiene står uten arbeid og inntekt.

De rette bibelvers

– Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke bekymrer meg, men det gjør jeg. Mange ganger bekymrer jeg meg ikke for fare, men for mangelen på penger til å ta vare på meg og min familie. Jeg har de rette bibelversene for alle situasjoner. Men når jeg ser hva som virkelig skjer, får det meg til å føle meg hjelpeløs og ubrukelig, sier Slilian og legger til:

– Men Jesus sa at Han vil være der sammen med oss.