Dåp kan være farlig, men retten til å skifte tro er en menneskerett.

Dåp kan være farlig, men retten til å skifte tro er en menneskerett.  


«Der det er farlig å skifte tro» er tema for årets fakkeltog og «Søndag for de forfulgte». Retten til å skifte tro er en grunnleggende menneskerettighet, som i mange land er fraværende.

Religion er i mange land nært knyttet opp mot nasjonal identitet eller et middel for å holde et samfunn samlet. Når noen velger å gå vekk fra normen kan det føre til sterke reaksjoner. Ifølge en undersøkelse utført av Pew, hadde én av ti stater i verden i 2014 et regelverk som straffer apostasi, altså det å forlate en tro for en annen eller ingen tro.

Dette er mest utbredt i muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika, men finnes også i f.eks. hinduistiske India. Senest i 2015 ble det i Myanmar vedtatt en ny lov som legger sterke restriksjoner på konvertering. Straffen for å skifte tro varierer fra land til land og fra bøter til dødsstraff.

I mange land er det farlig å være åpen om at man døper seg eller har forlatt en tro til fordel for en annen. «Der det er farlig å skifte tro» er tema for årets fakkeltog og «Søndag for de forfulgte». (Illustrasjonsfoto: Pixabay)

Kan miste arverett
Konvertitter risikerer å få sine ekteskap annullert, å miste arveretten og å miste omsorgsretten for sine barn. De opplever ofte diskriminering innen utdanning, arbeidsliv, helsevesen, osv. I tillegg kommer diskriminering og trakassering fra det øvrige samfunnet, som familie, venner og naboer. I noen tilfeller tvinges konvertitten til rekonvertering – altså å gå tilbake til utgangspunktet.

For noen konvertitter blir forfølgelsen så ille at de søker asyl i et annet land. Dessverre er det ikke uvanlig at mottakerlandet sår tvil om konverteringens ekthet og asylsøkerens egentlige tro. I noen tilfeller sender de asylsøkerne tilbake til opphavslandet og den forfølgelsen de flyktet fra.

Jenter særlig utsatt
Frihet fra tvang er et sentralt prinsipp i menneskerettighetene. Dessverre er det også et av prinsippene som stadig brytes. Her er det ofte et kjønnsaspekt inne i bildet, og kvinner og jenter fra minoritetsreligioner er særlig utsatt for tvang og/eller press til konvertering. For eksempel er bortføring, tvangskonvertering og tvangsgifting av kristne og hinduistiske jenter i Pakistan et problem. Vi ser også at ved tverreligiøse ekteskap er det ofte kvinnen som forventes og/eller presses til å skifte tro. Dette er også kjent fra vårt eget samfunn.

Begrensning på misjonsarbeid
Samtidig er menneskerettighetene tydelige på at man har rett til å forsøke – på fredelig og realt vis – å få andre til å konvertere til sin tro. Dette er svært omstridt i flere land, særlig der en statsreligion står sterkt. Flere land har illegitime begrensninger på misjonsarbeid, som blant annet begrunnes med at det kan forstyrre offentlig orden eller oppfattes blasfemisk. Stater med en sterk knytning til en offisiell religion støtter ofte opp under majoritetens misjonsvirksomhet, mens de begrenser eller forbyr minoriteters misjonsarbeid.

Menneskerettighetene åpner opp for fredelig konkurranse mellom livssyn og opphetede diskusjoner rundt livsnære og sensitive temaer. Satt på spissen kan vi si at det er et åpent marked hvor den mest attraktive aktøren vinner. Dette kan medføre store endringer i et samfunn, hvor tradisjonelle verdier risikerer å bli byttet ut med nye. Dette kan oppleves skremmende, men det motsatte – å frata mennesket sin frihet til å tro det en vil – er mer skremmende.

Kilder: FNs spesialrapportør for trosfrihet, Heiner Bielefeldt, «Elimination of all forms of religious intolerance», 2012; Pew Research Center «Which countries still outlaw apostasy and blasphemy», 2016.

Først publisert i MAGASINET STEFANUS 6-2016