GJESTEARTIKKEL
Tekst: Karl Olav Sandnes
Professor emeritus i Det nye testamente ved Det Teologiske Menighetsfakultetet


Hva er det å være forfulgt?

Til spørsmålet om hva det er å være forfulgt, vil jeg nøye meg med å peke på to ting:

a) Et slikt spørsmål kan aldri besvares bare med henvisning til historiske fakta. Svaret på dette vil alltid romme elementer av subjektivisme og erfaring. Man kan meget vel oppleve seg som forfulgt selv om det ikke foreligger ytre tegn på det. Dette var i stor grad situasjonen til de kristne vi møter på nytestamentlig tid. Det betyr at hvem som definerer hva det er å være forfulgt, blir ganske avgjørende.

b) Til det å være forfulgt vil det normalt følge politiske anklager. Det som for de kristne var religiøst motiverte forfølgelser, ble av romerske myndigheter fremstilt som oppvigleri eller lignende. Et eksempel på dette er Tacitus’ beskrivelse av Nero som gir de kristne skylden for at Roma brant.


Arven

Den greske kulturen hadde sin martyr i Sokrates som tømte giftbegeret. Denne hendelsen fikk betydning i tidlig kristen apologetikk. En viktigere arv er imidlertid den jødisk-gammeltestamentlige.

a) Tradisjonen om de lidende profeter

Fra GT kjenner vi profeten Jeremias liv som var preget av motgang av lidelse. Dette var med på å vise at han var en sann profet, til forskjell fra de som talte slik at det ”klødde i øret” (Jer 28). Det blir etter hvert et etablert bilde av de sanne profeter, at de led og ble drept (1 Kong 19,10; Neh 9,26). Det vokser også frem skrifter av mer legendær karakter, som forteller om profetenes martyrium; se for eksempel Jesajas martyrium og Profetenes liv. Disse skrifter regner det som typisk for profeter å lide. Denne tradisjonen er viktig for å forstå Jesu skjebne, og den nevnes eksplisitt i 1 Tess 2,14-16; Matt 23, 34.37; Apgj 7,52.

b) De makkabeiske martyrer (ca. 170 e.Kr.)

Erfaringen fra denne tiden, slik vi finner dem omtalt i Daniel og Makkabeerbøkene, ble viktige byggestener i jødisk, såvel som kristen, martyrteologi. Antiokus Epifanes reiste et alter for Zeus i tempelet i Jerusalem (den ødeleggende styggedom). Fortellingen om dette, og om de tre og et halvt år som Guds folk led under tyrannen, ble et paradigme for hva som var endetid med forfølgelse for Guds folk. Dette kan man se i Mark 13parr og Johannes Åpenbaring 13.

De kristnes forhold til myndighetene i Det nye testamente beveger seg innenfor rammene av så forskjellige tekster som Rom 13 (underordne dere under myndigheten) og Åpenb. 13 (dyret).


Kristi etterfølgere

Det nye testamente synes flere steder å regne det som helt naturlig og nødvendig at kristne blir forfulgt: Apgj 14,22; 2 Tim 3:12. Dette henger sammen med det at de troende er Kristi etterfølgere. Jesus kalte disipler ved å be dem ”følge ham”. Dette er et viktig utgangspunkt for en lidelses- eller martyrteologi. Det er et element av imitatio i dette; de kristne skal ligne Jesus. I nytestamentlig etikk blir Jesu eksempel, med vekt på å søke andres beste fremfor eget beste, et viktig eksempel til etterfølgelse (Fil 2,2-8; 2 Kor 8,9; Rom 15,1-7; 1 Kor 10,32-11,1. Alle disse tekstene reflekterer 1 Kor 13,5 om kjærligheten som ikke søker sitt eget. I Rom 6,3-5 dreier etterligningen av Jesus seg om hele kristenlivet. Akkurat som Jesus døde, ble begravet og reist opp igjen, skal det samme skje med de troende. Det er i rammen av dette en martyrteologi kan bli til.

Jesu liv var fylt av konflikt fra begynnelsen av. Matt 2 forteller om hvordan Herodes søkte å ta livet av ham allerede som barn. Denne etterfølgelsen uttrykkes i Matt 16,24-26. Når Jesus har kommet med sin første lidelsesforutsigelse, sier han samtidig at disiplene venter en lignende skjebne. Et eksempel på hvordan en fortelling om en kristen martyr nærmest modelleres etter fortellingen om Jesu skjebne, finnes i Polykarps martyrium.

Noe av det samme uttrykkes også i utsendelsestalen til disiplene i Matt 10. Jesus forutsier her lidelser og forfølgelser. Det hører disippellivet til, fordi disippelen representerer sin herre. En disippel kan heller ikke forvente noen bedre skjebne enn sin herre (Matt 10,24-25, 40-42).

Matt 5,11-12 knytter an til tradisjonen om at sanne profeter lider. Men denne teksten taler også om en ”lønn” i himmelen. Det handler ikke om hevn, men om at Gud til sist må la rettferdighet skje fyldest (jfr. Åpenb. 6,9-11).


1. Peter

Dette er et viktig skrift med tanke på å formulere en teologi om forfølgelse. Brevet er skrevet til kristne som erfarer lidelse. Det dreier seg ikke om organisert forfølgelse, men om daglig mistenkeliggjøring og utstøtelse i nærmiljøet. En viktig tekst er her 1 Pet 2,20-24. Her nevnes Kristi lidelser som et forbilde for kristne slaver som tjener under onde herrer. Helt sentralt i dette forbilde er at Gud en dag vil sørge for rettferd, slik han gjorde ved å reise Jesus opp fra de døde. Oppstandelsen er med andre ord også et ord om rettferdighet. 1 Peter legger stor vekt på at Kristi lidelser ble etterfulgt av herlighet (1,11 jfr. 5,1, 10).

Lidelsen er ikke noe man søker, men man skal ifølge dette brevet være beredt til det. Hvis den kommer, er Kristi liv en modell å tenke ut fra. Brevet omtaler håpet som ”herlighetens krans” (5,4 jfr. 1,4-7). Dette er et eksempel på en kristen overtagelse av et tradisjonelt gresk motiv. Kransen var seierssymbolet som seierherren på idrettsbanen mottok. Dette blir et sentralt motiv i tidlig kristen martyrteologi, og er inspirert av flere tekster i NTs brevlitteratur. Det greske ordet for krans er stefanos, som jo også er navnet på den første kristne martyr. På latin het kransen corona. Det er grunnen til at kristen tradisjon taler både om livets krans eller livets krone. Det dreier seg om samme symbolbruken.


Perpetua og «livets port»

Motivet ”seierskransen” dukker opp i den kjente martyrteksten om Perpetua fra 3. årh. e.Kr. Hun ser i en visjon hva som kommer til å skje med henne. Hun ser at hun blir gitt en oljekvist (gladiatorenes seierssymbol) og ført ut av arenaen gjennom Porta Sanavivaria. Amfiteatrene hadde to utganger, livets port (porta sanavivaria) og dødens port (porta libitina). Gjennom førstnevnte ble de ført som kom seirende ut av gladiatorkampen. De døde ble slept ut dødens port. Når Perpetua ser at hun blir ført ut av livets port, er nok det en kristen fortolkning av martyriet. Perpetua må jo i fortellingen bøte med livet, og hun blir derfor (uten at det nevnes) ført ut dødens vei. Men denne porten var vanligvis mot øst, altså der solen står opp. Det var ikke vanskelig å knytte dette sammen med oppstandelsestroen. Dermed blir dødens port en vei til livet. Derfor sies det av og til i martyrfortellingene at martyrene ble født på sin martyrdag.

*

(Artikkelen er en forkortet versjon av et foredrag som Sandnes holdt ved Gå Ut Senteret i Hurdal, i forbindelse med en konferanse hvor Stefanusalliansen (den gang Norsk Misjon i Øst) var vertskap i 2007.)