På 1990-talet var det over 1,5 millionar kristne i Irak. I dag trur pessimistane at det berre er 150 000 igjen. Dei mest optimistiske seier at det kanskje er 250 000. Truleg er det færre. På slutten av 50-talet utgjorde dei kristne 3 prosent av folket, i dag under 0,1 prosent.

Profetisk rop

Ninive-sletta aust for Tigris i Nord-Irak er eit kjerneområde for kristendom i Irak. Vi er på bibelsk grunn. Til Ninive sende Gud ein motviljug profet, Jona, for å åtvara om undergangen dersom folket ikkje omvende seg. Ninive angra, og byen blei spart. Men så gjekk angeren over. Profeten Nahum måtte av garde med ny åtvaring. Den gongen vart Ninive øydelagd. Ruinane av Ninive, som også Jesus snakka om, ligg like ved dagens Mosul

Mosul, Iraks nest største by, skulle også oppleva øydelegging. IS-terroristane kom i juni 2014. Dei okkuperte Mosul og så landsbyane på Ninive-sletta. Mange muslimar flykta også. Men det gjekk brutalt utover alle minoritetar. 12 000 yezidiar blei drepne og over 6000 jenter tekne som sexslavar. Kristne blei jaga under trussel om å bli drepne, eller dei måtte konvertera til islam.

Mange kom seg ut av landet. Andre vart flyktningar i eige land, først og fremst i den sjølvstyrte kurdiske regionen. Dei kurdiske styrkane var dei einaste som stod imot IS.

Etter at IS til slutt blei nedkjempa frå 2016, har nokre tusen kristne  familiar vendt heim til landsbyane på Ninive-sletta. Men framleis er tusenvis av flyktningar.

Desperasjon

Under ei reise nyleg møtte eg ei djup fortviling. «Klarar vi ikkje raskt å byggja opp igjen landet og byggja bru over den djupe mistilliten mange kristne har til muslimar etter IS, vil håpløysa komme for alvor», seier Emanuel Youkhana. Han høyrer til den nestorianske kyrkja og  leier hjelpeorganisasjonen Capni – Christian Aid Program Northern Iraq. Capni er med på å byggja opp att kristne landsbyar og hjelper til med å skaffa arbeid. Dei hjelper også yezidi-flyktningar med utdanning.

Men det er ikkje berre knuste hus, øydelagde vegar og sundbomba straumforsyning som må byggjast opp att. Mistrua mot muslimar er sterk etter IS. Folk som hadde budd saman med muslimske naboar i tiår fram til IS, er no redde for at naboen er knytt til IS. «Det er fullt forståeleg», seier Youkhana.

Men Youkhana åtvarar mot å bli gislar for vonde minne. Han vil lækja såra. Det tek tid, som fortvilte flyktningar ikkje har. Endå meir tid tek det sidan Bagdad-regjeringa er passiv. «Snart fire år etter at IS slo til, er det ingen nasjonal debatt om kvifor tragedien hende og korleis vi kan hindra at noko slikt aldri skjer igjen. Regjeringa skrapar på overflata og gjer ingenting for å nå fram til grasrota og ofra for IS», seier Youkhana.

Han krev nytt skulepensum. Sidan Irak har skapt ein slik brutal ekstremistbevegelse, er det tid for å slutta å læra barna fundamentalisme og i staden læra toleranse, seier Youkhana. Nytt lovverk må sikra at minoritetane blir likeverdige borgarar og ikkje andre- eller tredjerangs.

Byggja bruer

Skal Irak ikkje enda opp som ei varig slagmark mellom sjia- og sunnimuslimar og mellom arabarar og kurdarar, må minoritetane sikrast. «Over heile Midtausten byggjer sekteriske grupper murar. Kristne kan byggja bruer», seier Youkhana

Storparten av dei attverande kristne i Irak bur i sjølvstyrte Kurdistan eller på Ninive-sletta. Fleire store kristne landsbyar ligg i område der Kurdistan og sentral-regjeringa i Bagdad kranglar om kven som skal styra. Krangelen vart krigersk etter den kurdiske folkerøystinga om sjølvstende i fjor haust då Bagdad-regjeringa tok kontrollen over nokre av byane Kurdistan hadde gjennomført folkerøystinga i. Youkhana krev dei kristne landsbyane i desse «omstridde område» innlemma i Kurdistan. Trass alt har livet der vist seg tryggare enn i resten av Irak – anten det er i sjia- eller sunnikontrollerte område.

Svikta

Andre kristne leiarar eg møtte, kjenner seg ikkje berre forfølgde av IS og lever i frykt for at IS kjem tilbake. Dei kjenner seg også svikta av Vesten. «Eg trur USA ønskjer å sleppa å ha kristne her, kristne som klagar på kva USA gjer», seier den syrisk-ortodokse erkebiskopen Nicodemus Daoud. Vi treng ikkje kjøpa forklaringa, men forstå desperasjonen.

Daoud har, sidan IS okkuperte Mosul, styrt kyrkja frå Erbil i sjølvstyrte Kurdistan. Kyrkja hjelper kristne som vil venda heim. Mange vågar enno ikkje dra heim eller dei kan ikkje fordi heimane ikkje er bygde oppatt. Mange vil helst forlata landet, dersom dei får sjansen. «Dagleg tek vi farvel med nye», seier erkebiskopen.

For Nicodemus Daoud er Irak heilagt land. Her har folk vore kristne i snart 2000 år. Han forstår dei som vil gje barna ei framtid utanfor Irak. Men han fryktar at identitet og røter blir borte.

Kanskje er det vanskeleg å ta innover seg tragedien. Skal vi stilla vi opp i ein fortvilt kamp mot klokka?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8. MAI 2018

AKTUELT

Fader Salar ble værende i Tel Skuf da folket flyktet for andre gang. Han står modig i den gjenreiste katedralen.

Hilsen fra langfredagsfolket

«Vi er et langfredagsfolk», sier fader Salar, prest nord i Irak. «Vi korsfestes igjen og igjen», sukket truet tyrkisk prest i sine bønner.

PROSJEKT