Nye Jesus-troende samles i mange land i Midtøsten i husmenigheter, ikke i ordinære kirker.

Nye Jesus-troende samles i mange land i Midtøsten i husmenigheter, ikke i ordinære kirker.  


For noen uker siden var en kollega til stede under en noe annerledes dåpsseremoni. Flere mennesker ble døpt inn i det kristne fellesskapet i et hotellbasseng, med badegjester plaskende rundt noen meter unna.

Helt ferske kristne fra Den arabiske halvøy dro halve jordkloden rundt for å møte hverandre, få dåpsopplæring, lovsynge sammen og bli utrustet til å leve som Jesus-troende i svært krevende sammenhenger. Etter en slik samling må min kollega vinke farvel til mennesker som kanskje blir møtt med politiutspørringer når de lander i sine hjemland, og som forventer brutal avvisning fra familie og venner.

Jeg åpner e-posten og leser en oppdatering fra vår kontakt i Irak. Det fortelles om stor vekst i antall husmenigheter i byer som Bagdad og Erbil. Mennesker på flukt fra ekstremister, eller lutfattige familier i storbyslummen, leser plutselig Bibelen og ønsker å følge Jesus.

Rask vekst
Andre eksempler er huskirkene i Iran. De har verdens raskeste kirkevekst, samtidig som myndighetene kynisk fengsler og presser ledere til å forlate landet. Eller syriske flyktninger i Libanon, som i hundretall tar imot troen på Jesus etter møter med omsorgsfulle kristne som hjelper midt i kaos og fortvilelse.

Mennesker blir Jesus-etterfølgere i dagens Midtøsten, og mye tyder på at dette skjer i et uforutsett stort omfang. Det skrives misjonshistorie mange steder, også i de mest lukkede landene. Det skjer på steder og i sammenhenger der ord som «kristen» og «kirke» ikke kan benyttes, fordi de er synonymer for fiendtlige holdninger og institusjoner. Det bygges ingen kirker i de libanesiske flyktningleirene, og det ringes sjelden i kirkeklokker når mennesker samles til bønn i Iran. Oversikt og statistikk er mangelvare, og vestlige kontrollbehov utfordres. Men Guds rike bryter frem likevel.

Trues
Samtidig trues de tradisjonelle kirkesamfunnenes eksistens i store deler av Midtøsten. Mange spør seg om det snart blir umulig å opprettholde levende fellesskap i slike kirker i Tyrkia, Syria og Irak. Deres rop om hjelp er ytterst reelt, og liturgier formet over to tusen år kan forsvinne fra verdensarven. Og påskens grufulle terror mot to koptiske kirker i Egypt, et land som huser Midtøstens største kristne minoritet, skaket oss.

Som kristne i Norge må vi være med på å støtte opp om Gudsrikets forvandlingskrefter, også der de ikke er synlige på overflaten. Vi må be om beskyttelse for nye og «gamle» troende, støtte utrustning av lokale ledere, og kjempe for dem som møter forfølgelser og menneskerettighetsbrudd.

Sprengkraft
Vår bønn må være at det skal være rom for både nye Jesus-etterfølgere og kristne med århundrelange tradisjoner i Midtøsten. Vi kan drømme om at den sprengkraften som ligger både i tradisjonen og i nye troendes tørst i større grad forenes – og fortsetter å forvandle mennesker.

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 3-2017

 

Bli abonnent på Magasinet Stefanus

Magasinet kommer sju ganger i året, det er et gratis kvalitetsmagasin om trosfriheten og den lidende kirke.

Meld deg som abonnent her

AKTUELT

Ein flyktningleir for fordrivne jesidiar  i Irak.

Pinleg vaksine-nasjonalisme

Eg er flau over norske politikarar som vil at vaksinedosar som har gått til fattige land, heller skulle blitt brukte i Noreg.

PROSJEKT