Det er morgen i skolegården i Rajin by.

Det er morgen i skolegården i Rajin by.  


Menneskene jeg møtte i Nord-Korea var hjertevarme, arbeidsomme, oppegående og redde. Hvorfor må de holdes nede av et system der alt dreier seg om å opphøye lederne?
Det er morgen i skolegården i Rajin by.

Vi nærmer oss grensepassering. De siste hundre meterne går vi til fots på en grusvei. Jeg kjenner en uro i magen. På forhånd har jeg stålsatt meg for en brysk behandling ved grensen, da jeg vet at andre har møtt på mistenksomme offiserer og langvarig bagasjekontroll.

Ved grensestasjonen råder det en avslappet stemning. I et hvitmalt rom sitter menn med store runde hatter og gjør sin plikt. De tar imot pass og fyller ut nødvendige dokumenter. Alt foregår rutinemessig. Enkelte funksjonærer smiler til og med. Jeg får spørsmål om en medisin jeg har i ryggsekken. Den norske bibelen min sjekkes også, men kofferten passerer uåpnet. Kameraene registreres, og vi beveger oss inn i Nord-Korea, verdens mest lukkede land. Jeg er forbauset over hvor lett det gikk.

Følges av vakter

To velkledde unge menn følger med oss i bilen. De er våre «guider», oppnevnt av myndighetene til å følge oss hver dag, overalt hvor vi går. Vaktene er blide og behjelpelige. De prater hyggelig med våre koreanske venner og synes å gli naturlig inn i reisefølget. Også dette er helt uventet. Jeg hadde sett for meg strenge uniformerte vakter, som rykker ut med klare beskjeder hvis vi ikke følger deres program.

«Nord-Korea er i endring», sier en i reisefølget vårt som har vært i Nord-Korea flere ganger tidligere. «Før var vaktene alltid uniformerte. Nå går de i sivil, dette er en av mange endringer som har funnet sted i Nord-Korea de siste årene. Landet er blitt mer moderne, det har fått et nytt ansikt. Eldre funksjonærer er byttet ut med Kim Jong-uns generasjon. Men selve systemet har ikke endret seg.»

Tungarbeidet foregår manuelt, som de fleste steder i Nord-Korea.

Kameraer er farlige

Vaktene sier at vi kan ta bilder av hva vi vil, men de vil gi beskjed hvis det er noe vi ikke får fotografere. Det høres helt ukomplisert ut, men fotografering er svært kontroversielt i dette hjørnet av verden. Vi får ikke ta bilder av vanlige folk, offentlige steder eller propagandamateriale. Fotografering forblir en konstant spenning under den fire dager lange reisen. Vi må lese mellom linjene hvor langt vi kan gå. Med vaktene til stede setter en av våre koreanske venner ord på hva det dreier seg om: «Ikke ta bilde hvis du ser noe veldig fælt.»

Vi er i Rason-området, nordøst i landet. Dette er et av de mest utviklede områdene i Nord-Korea. Fra grensen mot Kina drar vi til Rajin, en by med rundt 200 000 mennesker. Langs veiene er det glissent med biler, men det er en endeløs strøm av mennesker. De kommer på sykler eller går til fots. De aller fleste er små av vekst. Ansiktene deres er solbrune på grunn av mye utendørs arbeid. Hadde dette vært for noen år siden, hadde de ikke turt å gå i grupper, slik som nå. Det var ulovlig.

Noen folk går med håndkjerrer, andre med bører på ryggen eller på hodet. Det meste kan fraktes på håndkjerrene; bygningsmaterialer, maskiner, kjøleskap. Lasten kan være tung, men de klarer det med hardt arbeid og stor oppfinnsomhet.

Får ikke møte dem

Jeg vil gjerne komme nærmere innpå disse hverdagsmenneskene, men kan ikke. Jeg får ikke snakke med dem, ikke fotografere dem, ikke ha noe kontakt. Selv om jeg er nær, er jeg er likevel langt unna. Vaktene, eller kanskje deres overordnede, har bestemt at det er andre ting vi skal se. Vi blir tatt med på områdets beste skoler, får se de fineste boligområdene og spiser på de beste restaurantene. Jeg får dårlig samvittighet. Hvorfor skal jeg behandles som privilegert, når jeg ser hvordan vanlige folk har det?

Vi er invitert til en konsert i en førskole. Barn som er i ferd med å miste melketennene opptrer som om de skulle være profesjonelle musikere og sirkusartister. De synger flerstemt, spiller fiolin, trommer og piano. Andre barn er akrobater med hoppetau. Ingen kan unngå å la seg imponere, likevel sitter vi der med en uggen følelse. Dette må ha en bakside. Hva slags disiplin må 6–7-åringene gjennomgå for å nå et slikt nivå?

Noen «vanlige» mennesker får vi møte. Dette er arbeiderne ved prosjektet Stefanusalliansen støtter, bollebakeriet der det produseres næringsrike boller og soyamelk til skolebarn. Arbeiderne er sterke, flittige og vennlige. Nesten alle er damer. Jeg blir invitert til å bli med på bollebakingen, men er ikke særlig lærenem. Fingrene mine får ikke til å forme de runde bollene som de netthendte damene produserer i høyt tempo. Damene fniser.

 

 

Oppholdet i Nord-Korea gjorde et sterkt inntrykk på Øystein Rauan.

Imponerende ferdigheter

En kveld blir vi invitert til volleyballkamp utenfor bakeriet. Hele staben deltar, enten som deltakere eller som heiagjeng. Vaktene blir også med, de viser imponerende ferdigheter og løfter stemningen. Vi føler oss som ett. Denne moroa kunne vi hatt hvor som helst i verden.

Vi kommer oss også ut på landsbygda. Våronna pågår fortsatt, selv om vi er i midten av mai. Hundrevis av arbeidere gjør alt arbeidet for hånd. De pløyer åkrene med okser. Såing foregår manuelt. En kvinne går med en vannkanne og vanner planter som snart skal settes ut på åkeren.

Veiarbeid foregår på samme måten. Langs den humpete veien driver en kvinne med veimerking. Hun har en bøtte med kalkmaling på armen, som hun dypper hånda i og smører på steinmuren langs grøftekanten. Et annet sted har 10–15 arbeidere spadd opp små grushauger i hullene på veien. Haugene vil jevnes ut etter hvert som bilene kjører over dem. Alle jobber hardt, ingen sluntrer unna. De er flittige som arbeidsmaur.

Tungarbeidet foregår manuelt, som de fleste steder i Nord-Korea.

Nok av overvåkning

Midt i denne virkeligheten er det bilder av Kim Il-Sung og Kim Jong-il overalt. De finnes i hvert klasserom, i hver offentlige bygning, og virker så malplassert. Jeg kjenner en voksende harme på vegne av den jevne borger i Nord-Korea. De sliter hardt, de jobber for å brødfø seg selv og sin familie. De har ikke noe ondt i sinne. Likevel holdes de nede i et absurd system. Frykten styrer dem. De er ressurssterke og intelligente mennesker, mennesker av kjøtt og blod, men er tvunget til å bøye seg i støvet for landets ledere. Jeg syntes dette var absurd før jeg kom til Nord-Korea, og jeg synes det enda mer nå.

Den siste dagen i Nord-Korea lengter jeg ut til friheten. Jeg har fått nok av den konstante overvåkingen, og av å se hvordan befolkningen holdes i et jerngrep. Det er litt hektisk ved grensepasseringen til Russland. En offiser spør gjentatte ganger om vi har mobiler, men disse har vi klokelig lagt igjen hjemme. Bagasjen vår sjekkes ikke, bare kameraene. Så får vi gå på toget. Jeg føler meg fortsatt stresset, men jeg kan forlate landet. Hva med alle som ikke kan det?