På rekke og rad sitter barna lydige og venter. De spiser sine boller når de får beskjed om det.

På rekke og rad sitter barna lydige og venter. De spiser sine boller når de får beskjed om det.  


Det er mitt aller første møte med Nord-Korea. Den lille gutten med den altfor store hatten møter oss på broen over elven Tumen, på grensen mellom Kina og Nord-Korea. Han er den første kontrollør.

Gutten er spedbygd med barnlige trekk. Kanskje 13 år? Han får passene våre. Han ser på pass og finner ansikt. Litt usikker og uvøren. Men han gjør jobben sin.

Vel innenfor grenseposten blir vi møtt av guiden og de tre vaktene som skal følge oss de neste dagene. Smilende og på nærmest perfekt engelsk geleider guiden oss igjennom fire kontrollpunkter på grensen. Bøker og fotoapparat sjekkes. Et skjema fylles ut, og vi stemples fra skranke til skranke. Skjemaet følger oss hele turen. Hver dag er vi inne og får et nytt stempel.

Boller og soyamelk
Stefanusalliansen støtter fabrikker som baker boller og produserer soyamelk som fordeles til skoler og barnehager. Sammen med representanter for vår partner er vi på reise for å se prosjektene.

Hver dag tar guiden og vaktene oss med til prosjektene. Etter hvert besøk følges vi tilbake til hotellet. Der får vi lov til å gå rundt plassen foran hotellet, men ikke et skritt lenger. Ikke en gang over gaten får vi gå, til bokhandelen, som kun besøkes av turister.

Plassen foran hotellet blir virkeligheten morgen og kveld. De fleste jeg ser, er alltid på vei et sted – til jobb eller skole. Små barn går i uniform. Kvinner går i drakter hentet ut av 60-tallets motebilde. Menn går i grå eller svarte dresser. På jakkeslaget har de pin – røde og skinnende med bilde av sine ledere. De er aldri mange i følge. Innimellom går en voksen med et barn målbevisst over plassen. Benkene står ofte tomme. Eller det sitter én mann på en benk og én kvinne på en annen. Få – om noen – snakker sammen. Over dem tårner propagandaplakatene med bilder av fargerike patrioter som gir alt for land og ledere.

 

Inne i foajeen møtes vi av et stort maleri av Kim Il-sung og Kim Jong-il omgitt av små barn (...) som en bisarr kopi av Jesus med barna på fanget.

 

Patriotisk film
På kvelden vises film på en storskjerm over hotellinngangen. Det er dramatiske scener fra Korea-krigen. Også her er de patriotiske skikkelsene hentet fra propagandaplakatene. Musikken minner om musikken fra «Tatt av vinden». Vi får se jublende seiersscener. Rundt på plassen foran hotellet sitter spredte, små klynger på asfalten, i mørket, en og to sammen. De ser opp mot lerretet.

Det som kanskje undrer meg mest, er det jeg ikke ser. Her er det ingen ungdomsgjenger som henger.

En dag tas vi med til kulturhuset. Her får vi ikke ta bilder, så jeg kan ikke vise de to store, brune statuene av Nord-Koreas to avdøde ledere – Kim Il-sung og Kim Jong-il. De ruver meterhøye på toppen av byen, med en enorm trapp under seg, en trapp uten mennesker. Jeg kan heller ikke vise bilde av plassen foran kulturhuset – hvor det kun er vi som sitter på benker, mens innbyggerne haster forbi.

Inne i kulturhuset blir vi geleidet forbi plakater som viser dagens leder Kim Jong-un og hans velgjerninger. Vi får se bilder av en rakettoppskyting, av militærparader og Kim Jong-uns reiser til Singapore og Vietnams hovedstad Hanoi. Vi nikker interessert før vi kommer oss ut i solen igjen.

 

 

Som et dukketeater
Snart trekkes vi inn i mørket igjen. Til en forestilling for oss og noen hundre kinesiske turister. Det er en forestilling med barn – som synger, spiller og danser, tryller og hopper tau. De er kledd som bamser og marionetter. Små søte jenter. Smilende gutter og en tryllekunstner i blått. Det er så perfekt og drillet at det gjør vondt, koreograferte bevegelser i et voldsomt tempo. Smil dukker opp når musikken starter. Bevegelser i takt. Mekanisk. Som et dukketeater.

Vi inviteres opp på scenen og får ta bilder sammen med barna. Jeg avslår.

Vår partner gir mat til barn i lokale barnehager og skoler. Vi vet at hjelpen kommer frem til dem som trenger det. Vår partner får være med alle steder. Vi andre i reisefølget får derimot bare besøke skoler og en barnehage i sentrum av byene vi besøker. Vi får møte de priviligerte.

Utenfor barnehagen står to barnlige statuer på vakt med sine Kalashnikov-gevær på magen. Inne i foajeen møtes vi av et stort maleri av Kim Il-sung og Kim Jong-il omgitt av små barn i naturskjønne omgivelser. Det er som en bisarr kopi av Jesus med barna på fanget. Den smilende bestyreren tar oss med inn i et rom hvor et trettitalls barn venter på oss. De står klare med bollen sin og en kopp soyamelk. De begynner å spise. Første rad spiser først. De andre venter. Det hele er iscenesatt.

Nå tar jeg bilder. Automatisk glir jeg inn i det som forventes – leter etter gode kameravinkler, knipser og filmer.

To engstelige øyne
Først etterpå ser jeg den lille gutten på andre rad. Han sitter lydig og venter. Han har smale skuldre i den grå og grønne boblejakken. Glidelåsen går nesten helt opp. Han sitter litt sammensunket. Hodet er litt bøyd. Men det er øynene jeg ser. Øynene følger oss. Engstelige, store og kulerunde, mørke og iakttagende. Det lille ansiktet har klart å få noen bekymrede rynker.

Han er fem eller seks år. Guttens øyne følger meg i mine bønner.

På vei ut av Nord-Korea ser jeg etter 13-åringen. Han er ikke på broen.

PS. Av sikkerhetsgrunner kan vi ikke fortelle navnet på vår partner i matforsyning til barn i Nord-Korea.

 

Stefanusalliansen støtter et prosjekt som gir mat til barn i Nord-Korea. Gi en gave her. (merk gaven: Nord-Korea)

AKTUELT

Wisung pakker gjerne frø til undertrykte i Nord-Korea.

Smugler frø til undertrykte

Wisung fra Nord-Korea så nabobarna dø av sult. Nå hjelper han Stefanusalliansens partner med å pakke frø som smugles inn til fattige familier i hjemlandet.

PROSJEKT