KRONIKK I DAGEN   |   22. juli 2011   |  

(En forkortet utgave av artikkelen stod på trykk i Ropet fra Øst 5-2011)

De enorme demonstrasjonene mot Al-assad-regimet i Syria ser ikke ut til å avta. Tvert imot har det som startet i mars med noen tenåringers smårampete graffiti i en landsby i sør, spredt seg til store deler av landet som huser 23 millioner innbyggere. Som Egypt har også Syria en betydelig kristen minoritet som i dag utgjør ca 1,5 millioner. Hvordan stiller disse seg til demonstrasjonene? Og hva blir deres skjebne dersom al-Assad-regimet faller?

Selv besøkte jeg Syria flere ganger i perioden 2006-2009 som ledd i vårt arbeid i Norsk Misjon i Øst. Vi støttet fire ulike kirker i storbyene Damaskus og Aleppo som drev med diakonal innsats for irakiske kristne som flyktet fra undertrykkelsen i Irak etter Saddam Husseins fall i 2003. Syria har tatt imot mer enn én millioner flyktninger fra Irak, og trolig er omlag halvparten av disse kristne. For dem var dette landet det eneste sikre tilfluktsted. Med seg i bagasjen hadde de traumatiske opplevelser som kidnapping og utpressing. Noen steder var kirken deres bombet i stykker og presten drept av al-Qaida grupper. – Aldri mer Irak, sa de med gråten i halsen. Noen få av dem klarte å komme seg videre til land i vesten, men de aller fleste har strandet i Syria der de blander seg med lokalbefolkningen i de fattige bydelene. Trøsten deres var den støtte de fikk fra den lokale kirken. Avisa Dagen har skildret dette i flere reportasjer.

Denne gangen er det deres hjelpere, kristne som bor fast i Syria, som har havnet i en skikkelig klemme. Det er nemlig slik at de aller fleste kristne syrere lojalt har støttet opp om diktatoren, Bashar al-Assad. Grunnen er at han, og hans far Hafez før ham, har gitt beskyttelse og sikkerhet til de kristne gjennom 50 år. De har kunnet drive sine kirker og skoler ganske fritt, men på betingelse av at de ikke lager noe bråk for regimet. Al-Assad familien tilhører nemlig selv en religiøs minoritet, alevittene, en shia-muslimsk gruppe. De har derfor måttet inngå allianser med andre minoriteter for å danne en solid nok maktbase. De kristne er en del av denne maktbasen. Kristne i Syria har gjennomgående en høyere utdannelse og inntekt enn gjennomsnittet, og mange er involvert i forretningsliv og handel. Noen av dem er også svært rike. Slik bidrar de kristne mye til landets økonomi.

Det er ikke vakkert det vi har sett fra Syria det siste halve året. Al-Assad-regimet er kjent for å være meget brutalt, og de går ikke av veien for å straffe opposisjonelle. Human Rights Watch anslår at minst 1500 sivile er drept etter å ha deltatt i demonstrasjoner. Det er ikke enkelt å danne seg et klart bilde av situasjonen i landet siden myndighetene nekter journalister innreise, og mange syrere er redde for å skrive e-post og snakke i telefonen. Al-Assad-regimet er kjent for utstrakt politiovervåking og har et enormt tyster-apparat som skremmer vanlige folk fra å snakke. Under mine besøk i landet fikk jeg beskjed om ikke å snakke om politikk mens vi satt i drosjer. Man kunne aldri vite om drosjesjåføren forsto engelsk og hvem han rapporterte til.

Her som i Egypt og Tunis var det vanlige folks nød som startet det hele. Det begynte i fattige landsbyer. Kravene var økonomiske reformer, om å få en slutt på korrupsjonen og en oppheving av unntakslovene. Etter hvert som demonstrasjonene har tiltatt har også islamistisk orienterte grupper utnyttet situasjonen og krevd innføring av en islamsk stat bygd på sharia-lover. Det ligner på utviklingen i Egypt. Det er uklart om islamistiske grupper nå er den viktigste drivkraften i oppstanden. Uansett er det nettopp dette de kristne frykter mer enn noe annet, at Syria skal bli et nytt Iran der religionsfriheten er lik null. Denne frykten deler de med diktatoren som truer med at fanatiske muslimer vil ta over makten hvis han blir presset ut.

Kristne rapporteres nå å bli utsatt for trusler og press. Enten må de slutte seg til demonstrasjonene eller de må forlate landet, får de høre. ”De kristne til Beirut og al-Assad til graven” er et rop som har vært observert blant demonstrantene. Det er klart dette skremmer! Tankene deres går til Irak der de kristne ble fritt vilt etter at Saddam Hussein ble tvunget til å gå. Dette vet de mye om fordi de har lyttet til trossøsken fra Irak som i ren desperasjon flyktet over til Syria. Under årets påskefeiring holdt de kristne en svært lav profil. Av frykt for angrep unnlot de å gå i sine tradisjonelle påskeprosesjoner.

Til nå har kristne i liten grad deltatt aktivt i demonstrasjonene mot myndighetene. Erkebiskop Yohana Ibrahim i den syrisk-ortodokse kirken i Aleppo besøkte Beirut nylig. Der uttalte han til avisen ”The Daily Star”: - Vi vil ikke at det som skjedde i Irak også skal skje i Syria. Vi vil ikke at landet skal deles. Og vi ønsker ikke at kristne skal forlate Syria.

Inntrykket er at den kristne befolkningen på mange måter utgjør et konservativt politisk element. Bildet er likevel ikke entydig. Stadig flere kristne har latt seg engasjere til å delta i de fredelige demonstrasjonene der disse ikke blir kuppet av islamister. De har ønsket reformer lenge, men hittil har de ment at reformene bør skje med det sittende regimet ved roret. Denne lojaliteten kan bli et tveegget sverd for de kristne. Den internasjonale opinionen har mistet tålmodigheten med al-Assad, og både USA og EU har innført sanksjoner. Blant annet har regimets midler i vestlige banker blitt fryst. Mange mener at al-Assad etter hans brutale framferd mot fredelige demonstranter har mistet all legitimitet som landets leder, og at hans dager som president er talte. Dersom han faller, vil de kristne kunne oppleve svært vanskelige tider nesten uansett hvordan det neste regimet ser ut.

Man kan spørre seg om de kristne i Syria har hatt noe reelt valg? Under mine besøk i landets historiske kirker ble jeg i tråd med skikken invitert på en kopp te på kontoret til den lokale presten. Over pulten hangs det alltid to store bilder. Det ene var av patriarken, det kirkelige overhode. Men det andre bildet overrasket meg mer. Det var av Bashar al-Assad. Nå vet jeg ikke om det hang der frivillig, eller om det var en del av betingelsene for den beskyttelsen de mottok. Jeg tror mest på det siste. I sene kveldstimer ble jeg fortalt at denne lojaliteten var sammensatt. Mange visste at det ikke var rett å støtte en diktator som holdt tusenvis av politiske fanger fengslet, som drev med utstrakt tortur og undertrykte all opposisjon. Men alternativet var så mye verre. «Se hva som skjer i Irak,» sa de da. «Se hva som skjer i Egypt,» sier de nå. «Hvis regimet faller her også, er vi kristne de neste ofrene. Vesten er ikke interessert i å hjelpe oss.»

Det kjennes vanskelig å kritisere dem.

AKTUELT

PROSJEKT