Be for ung voksende menighet i Aserbajdsjan

Menigheten måtte finne sin egen vei å tilbe.

Rafik og Sumrat, omgitt av parets sønn og svigerdatter. Foto: Stefanusalliansen

Rafik og Sumrat, omgitt av parets sønn og svigerdatter. Foto: Stefanusalliansen

“Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.”  Joh. 4:23-24

Hvor skal vi tilbe?

Slik spurte den samaritanske kvinnen Jesus. Folket hun tilhørte mente det var best å tilbe på deres fjell. Jødene, som Jesus tilhørte, mente at tilbedelsen skulle foregå i Jerusalem. Det er en problemstilling som mange av evangeliets etterfølgere har basket mye med. Kanskje du også i disse koronatider, når dørene til mange kirker er blitt stengt også i Norge?

Jesu svar til kvinnen var at det er ikke stedet som er viktigst, men at tilbedelsen skjer i ånd og sannhet. Denne uken ber vi for en ung men voksende menighet i Aserbajdsjan som måtte finne sin egen vei å tilbe Gud.

Aserbajdsjan

Da Sovjetunionen kollapset åpnet dørene seg for misjon bak murene i tidligere stengte land. Mange vestlige misjonærer strømmet inn og skulle plante kirker, en sann vårløsning for evangeliet. Ikke alle som kom hadde bare evangeliet for øye, mange var i for stor grad opptatt av å bygge sin egen tjeneste og få navnet på sin organisasjon på kirkeveggen. De hadde med seg store ressurser og mye penger. For mennesker som hadde levd under et regime der Gud var erklært død, gjorde det et sterkt inntrykk se dollarsedler hvor det var skrevet, "In God we trust". Det kunne bli en fristelse.

Noen av dem som kom til tro var ekteparet Rafik og Sumrat. Rafik var fra Aserbajdsjan og Sumrat fra Usbekistan. Sumrat (kona) forteller:

"Vi kom begge til tro i baptistkirken. Vi fikk en stor brann fra Herren til å tjene våre nasjoner, så selv om vi manglet erfaring og kunnskap om mye, så dekket denne ilden over våre mangler. Vi bodde i begynnelsen i Riga i Latvia, men besøkte våre foreldre i Aserbajdsjan og Usbekistan. Jeg ble umiddelbart veldig glad i Rafiks foreldre, de var fattige, men med et sterkt ønske om å nå paradis via islam. Da sa Gud til meg: "Jeg vil frelse Rafiks foreldre.”
Jeg fortalte dette til Rafik og vi forsto at Gud ønsket at vi skulle reise hjem til Rafiks foreldre slik at de kunne høre evangeliet."

Dette var ikke bare enkelt, for utfordringen var at faren til Rafik var imam, og bodde sør i Aserbajdsjan, et strengt muslimsk samfunn, nær grensen til Iran. Rafik og Sumrat ble sterkt frarådet å skulle reise til et såpass krevende område. "Dere kan bli drept", sa de. Men Rafik og Sumrat dro til tross for sterke advarsler. Underet skjedde, Rafiks far tok vel imot det unge paret, lyttet og fant at det var virkelig gode nyheter de brakte med seg, så han kom til tro. Siden han var imam, med stor tillit i lokalsamfunnet, åpnet dette mange dører for Rafik og Sumrat til å formidle evangeliet, og mange kom til tro.

Mange misjonæren så den "suksessen" som Rafik og Sumrat hadde og ville gjerne gjøre dem til sine partnere og bli med til de forskjellige gruppene av folk som hadde kommet til tro. Det kunne ikke gå. Rafik sier: "Hva ville skje hvis vi tok med oss vestlige til landsbyene der sør? De ville si at vi var vestlige agenter som gjorde dette for penger. "

Hvor skal vi tilbe? Det ble også Rafik og Sumrats dilemma. De, og folkene som Gud hadde gitt dem, kunne ikke slutte seg til de kirkene som hadde et sterkt vestlig preg. Da ville de bli regnet som utlendinger og miste gjennomslagskraften blant sine egne som de brant for.

Gud vil ha et folk som tilber ham i ånd og sannhet. Det kunne de gjøre i små grupper i hjemmene. "Hvor skal dere?" Spør folk når de er på vei til samling. "Til bønnehuset". Slik vokste mange grupper av troende frem i lokalsamfunnene rundt om i Aserbajdsjan.

Rafik og Sumrat var i mange år Stefanusalliansens partnere. Som vi har gjort de siste ukene, vil vi fortsatt be for dem som er våre søsken i troen.

En av utfordringene de står i nå er isolasjonen som koronaepidemien har ført med seg. Mange er alene og trenger omsorg og oppfølging av lederne i en ung kirke, men vanskelige tider åpner også nye dører. Ved hjelp av internett og digitale medier når de ut til mange.

Takk Gud for:

  • De mange små husfellesskap med mennesker som kom til tro og som tilber Jesus i ånd og sannhet
  • Rafik og Sumrat som fulgte kallet Gud hadde gitt dem om å nå ut til sine egne og slik åpnet døren til evangeliet for mange
  • Alle lokale ledere som brenner for evangeliet

 

Be:

  • For Sumrat og Rafik at de skal være gode mentorer for menneskene Gud har gitt dem
  • For bibelstudium som nå gjøres via internett. Dette har åpnet dører til mennesker de ellers ikke ville nådd ut til
  • Alle som på grunn av epidemien føler seg ensomme og glemt, både i Aserbajdsjan, Norge og verden for øvrig, at de skal kjenne Guds nærvær og trøst

JA, jeg vil bli forbønnsvenn!

Undertrykte og rettsforfulgte kristne sier ofte: «Vi trenger å vite at dere ber for oss – at vi ikke er glemt av verden omkring oss.»

Bli forbønnsvenn – be for mennesker, myndigheter, land og prosjekter!

• E-post. Kortfattet ukentlig e-post med aktuelle forbønnsemner. (Også på våre nettsider.) 

• Magasinet Stefanus – syv ganger i året. Et forbønnsbrev med bønneemner for hver uke. Kan enkelt nappes ut. Bruk påmeldingsskjemaet ovenfor.

Les vår personvernerklæring