De har mistet alt – men ikke troen. Det gjorde sterkt inntrykk å møte fordrevne irakiske flyktninger i Nord–Irak, skriver Thea Haavet.

De har mistet alt – men ikke troen. Det gjorde sterkt inntrykk å møte fordrevne irakiske flyktninger i Nord–Irak, skriver Thea Haavet.  


På flyet til Erbil blir jeg sittende sammen med en hyggelig, gråhåret mann. Det viser seg at han er irakisk og diakon i en kaldeisk-katolsk kirke i USA. Den varme og hyggelige akademikeren ble truet på livet av ekstremister da han jobbet for en amerikansk hjelpeorganisasjon i Irak, og derfor måtte han flykte til utlandet. Det skjedde lenge før den nåværende krisen, skapt av Den islamske stat (IS).

Diakonen er en av rundt 1,3 millioner irakere som har emigrert siden USAs invasjon av landet i 2003. Da var det mellom 1,6 og 1,5 millioner kristne i Irak. Nå anslås det at mellom 200 000 og 300 000 er igjen. Etter Saddam Husseins fall, fikk ekstremistiske krefter spillerom og de kristne ble offer for vold, kidnappinger og drap.

– Irak kommer til å bli tømt for kristne. Det er bare et tidsspørsmål. De unge vil ikke være her lenger. Nok er nok, sier diakonen til meg, uten tvil i stemmen.

Mange av de kristne som er igjen i Irak, er de siste månedene blitt flyktninger i sitt eget land. De har flyktet fra IS til de relativt trygge kurdiske områdene i nord. Det er denne regionen jeg er på vei for å besøke, for å høre hva flyktningene selv sier om situasjonen og se hvordan Stefanusalliansens partnere jobber for å hjelpe dem.

Suzan er en av 6 000 irakere som har flyktet til den lille kristne landsbyen Sinji, nær Dohok. Hun er universitetslærer fra Mosul.

Usikker framtid

– Nok er nok, sier også den unge kristne irakeren som senere i uka deler  ut madrasser til flyktninger i Erbil sammen med meg.

Michael er 20 år og var inntil nylig ingeniørstudent på universitetet i Mosul. Selv bodde han sammen med familien i en kristen landsby ikke langt unna. Men så ble livet snudd på hodet. Alle de kristne ble fordrevet fra landsbyen hans, og han måtte slutte på studiet i den IS-beleirede storbyen Mosul. Hva han tenker om framtiden?

– Jeg drømmer om å dra hjem til landsbyen min for å be i kirken min en gang til. Etterpå vil jeg søke asyl i utlandet, sier han.

Mens Michael venter på å finne ut om drømmen går i oppfyllelse, bruker han flere kvelder i uka til å kjøre ut madrasser, tepper og andre nødvendige artikler til andre flyktningfamilier. Han er en av flere frivillige som deltar i nødhjelpsarbeidet som Stefanusalliansen støtter gjennom en lokal kirke.

Den unge mannen imponerer meg med sin optimisme og nysgjerrighet på verden, til tross for den usikre framtiden som venter ham.

Frykter vinteren

På den tre timers lange kveldsturen rundt i Erbil møter vi en rekke kristne flyktningfamilier som har stuet seg sammen i leiligheter de har leid. Deres store bekymring er hvordan de skal klare å betale neste husleie. Et sted bor 40 mennesker på et rom og et tilhørende tak. De er likevel heldige som har mulighet til å varme seg i en leilighet når vinteren kommer. Det kan ikke flyktningene som bor i de mange teltleirene rundt omkring i Erbil. Snart kommer vinteren, og de lette teltene beskytter ikke mot kulde og regn. Her bor gjerne 20 personer tett i tett i et enkelt telt.

Jeg besøker en av teltleirene der flyktninger fra den kristne byen Karakosh har samlet seg. Byen, som ligger 32 kilometer sørøst for Mosul, er kjent som Iraks kristne hovedstad og den største kristne byen i landet. Nesten 50 000 kristne bodde her før IS jaget dem fra byen.

– Problemet er at vi ikke vet når vi kan vende tilbake, sier 63 år gamle Yakeen, som inviterer meg til å sitte ned sammen med familien.

Yakeen har ti barn og en stor gjeng barnebarn. De fleste av dem befinner seg i den samme leiren. En sønn har allerede kommet seg til Tyskland.

– De unge vil forlate landet, forteller han.

– Men jeg må tilbake. Byen er en del av meg. Vi hadde et veldig godt liv i Karakosh. Jeg hadde en god jobb, to hus og begge mine sønner hadde to hus. Vi hadde tre biler og traktor. IS stjal alt vi hadde, utenom bilene. De brukte vi da vi flyktet.

Hverken Yakeen eller naboene trodde først på ryktene om at IS ville beleire byen

– Vi tok det ikke alvorlig. Men så hørte vi at IS hadde drept to barn i en annen by. Da forsto vi at de mente alvor, og nesten alle flyktet. De ønsker å rense Irak for kristne, mener han.

Øyenvitner i Karakosh forteller dem at IS-soldater tok ned kors på kirker og brente religiøse manuskript. Men mannen forsikrer oss om at det ikke er aktuelt for noen av dem å konvertere til islam. Innbyggerne i byen er syrisk– ortodokse og syrisk-katolske, og historien deres strekker seg helt tilbake til de første kristne. De er stolte av troen sin, og flere av dem har satt opp kors på toppen av teltet for å vise hva de står for.

 

Vil ha hevn

Mange av flyktningene fra Mosul, Karakosh og de andre kristne landsbyene på Niniveh–sletten, har flyktet til andre kristne landsbyer i det kurdiske området. Jeg blir med vår partner til Sinji, en kristen landsby nær Dohok som har tatt i mot 6 000 flyktninger. Før krisen hadde byen 170 familier. Nå har de fått 1 000 nye. Flyktningene blir innkvartert i uferdige hus og på skoler. Her møter jeg Suzan, en universitetslærer fra Mosul. Leppene hennes skjelver av smerte og sinne når jeg spør henne hvordan hun har det som flyktning.

– Vi vil drepe IS–soldatene og vi vil ha hevn. Vi tenker ikke som vår herre Jesus Kristus som tilgir, sier hun. Og forklarer:

– Vi hadde et veldig godt liv. Gode jobber. Store hus. Biler. De tok alt. Hjemmene våre. Møblene våre. Gullet vårt. De ødela kirkene og korsene våre. Nå overlever vi så vidt. Vi lever som dyr. Vi ønsker ikke å motta veldedighet, sier hun og peker på den lange køen av folk som venter på å motta nødhjelp.

– Nå har vi ikke noe håp eller noen framtid. Vi ønsker ikke å forlate dette landet. Vi vil være her og ta vare på våre kirker og historiske steder. Det er vårt land. Vi var her først, sier læreren.

– Det verste er at naboene våre i Mosul tillot soldatene fra Den islamske staten å gjøre alt dette, forteller hun, og legger som mange andre skylda på USA og deres invasjon i 1993.

– Alle kristne i Irak må betale prisen for deres synd, sier Suzan.

Jeg møtte veldig mange på Erbil–turen som sier at de tilgir og ber for overgriperne. De stoler på at Gud gir dem en ny framtid. Suzans historie viser at ikke alle klarer å se at Gud er med dem midt i smerten. I hvert fall ikke akkurat nå. Men etter at den flotte læreren har fått fortalt sin historie, får jeg et smil. Hun takker meg for at vi bryr oss. Midt i smerten hjelper det at noen ser. Det hjelper å vite at man ikke er glemt.

 

AKTUELT

Ein flyktningleir for fordrivne jesidiar  i Irak.

Pinleg vaksine-nasjonalisme

Eg er flau over norske politikarar som vil at vaksinedosar som har gått til fattige land, heller skulle blitt brukte i Noreg.

PROSJEKT