Misjon – der trosutøvelse hindres

Stefanusalliansen driver misjonsarbeid i områder der trosutøvelse motarbeides – politisk, religiøst og sosialt, og der kristne må leve i skjul. Vi gjør det gjennom lokale partnere, uten egne utsendinger. Les mer under bildet.

Misjon der trofriheten knebles – vi støtter lokale partnere

Det er to knagger for Stefanusalliansens misjonsarbeid. Første knagg er organisasjonens opphavelige navn, Misjon bak Jernteppet. Vi har en særlig forpliktelse til å bringe evangeliet bak murer som fortsatt finnes etter at Jernteppet som delte Europa i 45 år, falt i årene fram 1989 og 1991.

Det første såkorn til Stefanusalliansen ble sådd i 1965 på en kirkekaffe hjemme hos Gillian Holby i Oslo. Gjesten var den rumenske presten Richard Wurmbrand. Frigitt etter 14 år i rumensk fengsel utfordret han sin vert: «Du må starte en misjon til kommunistverdenen». Dette frøet ble til Misjon bak jernteppet i 1967 og Stefanusalliansen som er vårt navn i dag. Verden har endret seg. Men det finnes murer – både i noen land som lå bak Jernteppet, og i andre deler av verden.

Mandat

Mandatet ligger i misjonsbefalingen i Matt. 28,18-20, om å gjøre alle mennesker til Jesu disipler. Dette oppdraget deler organisasjonen med alle andre misjonsorganisasjoner. Men Stefanusalliansens misjonsinnsats har en egen retning som skiller oss ut.

Totalitære omgivelser

Stefanusalliansen startet i 1967 som Misjon bak Jernteppet. Bibler ble smuglet inn til kristne i en rekke land i øst. Kristne som ikke hørte til i de registrerte og myndighetsgodkjente kirker, måtte møtes i hemmelighet. Vi støttet også opposisjonelle representanter innenfor de registrerte kirker.

Det samme misjonskall har vi fortsatt i Stefanusalliansen. Vi ser det som vår forpliktelse å bringe evangeliet til dem som motarbeides, marginaliseres eller forfølges i sin søken etter Jesus Kristus.

Hindrene for kristen tro og misjon kan komme fra forskjellig hold. I noen land setter myndighetene opp aktive hindre. På Den arabiske halvøy finner vi virkelig det nye jernteppet. I Saudi-Arabia, med verdens strengeste religionspolitikk, er det forbudt å bygge menighet og kirker. Andre steder er det sosiale omgivelser som familien eller landsbyen som står bak forfølgelsen. Kristen tro blir sett på som noe fremmed og ikke-hjemmehørende. Det som antar kristen tro, oppfattes som svikere av den stedegne tro og skikker som har gått i arv i uminnelige tider.

Lokalt partnerskap

Stefanusalliansen skiller seg fra de fleste norske misjonsorganisasjoner ved at vi ikke har egne misjonærer. Vi arbeider økumenisk og utfører prosjekter til dels gjennom ulike nettverk. Våre samarbeidspartnere er enten kirker, para-kirkelige organisasjoner eller enkeltpersoner.

Den lidende kirke har visjonene, utfordringene og de menneskelige ressursene. Finansielle ressurser til å utføre sine prosjekter er derimot ofte en stor utfordring.  Her kommer Stefanusalliansen inn med økonomiske bidrag til menigheter, kirker og organisasjoner. Slik skapes en god synergi mellom kirken der ute og norske kristne. Våre samarbeidspartnere kjenner språket, kulturen og de lokale forhold. Dette setter oss i stand til å yte hjelpen målrettet, effektivt og der den trengs mest.

Å sende ut norske misjonærer er svært kostnadskrevende. I Vietnam finansierer vi for eksempel 32 nasjonale misjonærer for langt mindre enn hva det vil koste å sende ut en norsk misjonærfamilie.

Disse er misjonærer med en brann fro at folk skal komme til tro. Disse er de beste misjonærene.

Fleksibel

Lokalt partnerskap betyr at Stefanusalliansen er lydhør for behovene i de områdene vi engasjerer oss. Vi kommer ikke med ferdig definerte program eller konsept som vi vil ha implementert der vi har prosjekt. Våre partnere kjenner best behovene og vi vil være lydhøre for disse. Et sted trengs midler til trykking av evangeliseringslitteratur. Et annet sted er det behov for støtte til bibelskoler fordi kirken har eksplosiv vekst og har stort behov for å utvikle et lederskap og gi menighetene hyrder. Et tredje sted er behivet veiledning av pastorer.

Vi vil være relevante i forhold til behovene lokalt og ikke handelsreisende i misjon med prosjekter definert i Norge.

Kontekstuell misjon

Må man være kristen for å følge Jesus?

Vestlig misjon har ofte skapt en institusjonell måte å utøve kristen tro på. Misjonærene kom ikke bare med evangeliet men med et helt sett av infrastruktur og organisering. Dette har ofte vært til hinder for evangeliets flyt til folkene. De lokale kjente ikke igjen de som hadde kommet til tro på Jesus Kristus; de ble ansett som vestlige som at de hadde gått over til «fienden». Dermed ble vitnesbyrdet om evangeliet effektivt blokkert, ikke fordi budskapet i seg selv var anstøtelig, men fordi det var så mye som fulgte med, som vakte forargelse.

Vi vil rydde vei for evangeliet. Evangeliet er universelt og for alle folkeslag, men er ofte blitt forbundet med kolonimakt og fremmedkultur. Vi vil mobilisere til misjon og skape nettverk mellom misjonsaktører som har maktet å formidle evangeliet slik at det har blitt mottatt og akseptert uten å forråde sin egen kultur. Partnere i flere land er opptatt av det.

Hjelp til forfulgte

Den andre knaggen er vårt slagord «Sammen for de forfulgte». Vi har en sosial og diakonal forpliktelse for forfulgte kristne. Vi vil lindre deres smerte der de er, på flukt i Syria og Irak eller undertrykket av totalitære regimer og omgivelser som i Nord-Korea, eller som undertrykt minoritetsbefolkning i Myanmar.

Å forlate den tradisjonelle tro blir i mange kulturer og land sett som svik mot kulturen og dem man bor blant. Slagordet «Sammen for de forfulgte» gir oss også en sosial og diakonal forpliktelse for å hjelpe dem som drives på flukt, marginaliseres for sin tro eller direkte forfølges.

Dette er tilfellet i for mange som tilhører Hmongfolket i Vietnam, Laos og Kina. Flere har opplevd å bli utstøtt fra sin landsby og mistet gård og grunn og med det levebrødet sitt. Stefanusalliansens partnere vil i slike tilfeller hjelpe til med å gi sted å bo, mat og spise og nødvendig medisinsk hjelp.

På Ninive-sletten i Irak finner vi det området med høyest konsentrasjon av kristne i Irak. Etter invasjonen i 2003 og borgerkrigen som fulgte forlot mange kristne Irak, andre flyktet nordover i landet, til Ninivesletten.

I 2014 ble disse så fordrevet av IS. Dette var folk på flukt, ribbet for alt. Mange har forlatt Irak. Andre søkte tilflukt i den kurdiske regionen. Noen av dem som ble igjen, har vendt tilbake til sine landsbyer. Vi har prosjekter for å hjelpe.

Iran har en undergrunnskirke i vekst, av menensker med muslimsk bakgrunn. Vi har en partner som veileder og utdanner ledere for kirken i og utenfor Irak.

I Egypt har kristne i 1500 år levd som annenrangs borgere i skyggen av landets muslimske majoritetsbefolkning. Våre partnere i landet har et omfattende sosialt arbeid for å bringe folk ut av fattigdommen, som Stefanusbarna i Kairos «søppelby». På det åndelige plan utfordres kristne i noen deler av landet av islamistiske krefter som vil ha dem til å forlate sin tro. Vår partner biskop Thomas har etablert Anafora og Anastasia, som på mange vis er en oase for kristne. Her kan de komme for retreat, undervisning, tilbedelse og omsorg.

Dette er noen av våre prosjekter.

LES ALLE VÅRE AKTUELTSAKER OM MISJON