De usynlige troende på Den arabiske halvøy

Denne artikkelen kan du lytte deg gjennom her

Mange steder må folk holde troen hemmelig, også for ens aller nærmeste. De kan ikke som oss gå til kirke, være med i et fellesskap eller utøve sin tro på annen måte. 

Hver dag må de se seg over skulderen, for å være sikker på at ingen følger dem. Ensomhet og isolasjon er en permanent erfaring. På den arabiske halvøy har Kristus-troende ingen kirke å gå til, intet fellesskap for omsorg og veiledning.  

Dette er mennesker vi i Stefanusalliansen vil støtte. Vi har årlige konferanser langt utenfor regionen der disse troende bor. Der kan de i trygghet få felleskap, opplæring og omsorg. Noen er ikke døpt ennå, andre har vært Jesu disipler lenge og kan veilede dem som er ferske. 

Lengsel etter mening 
Vi kan av sikkerhetsgrunner ikke røpe hvor vi har konferansene. Men vi ønsker å formidle til Stefanusalliansens venner at vi har slike kurs, for at flere kan være med å be for dem som lever i det skjulte med sin tro. De er usynlige for sine omgivelser. Men Gud ser dem, og vi som i tillitt er blitt invitert inn i fortrolige fellesskap, ser dem. 

Hvordan kommer folk på Den arabiske halvøy til tro? Internett og TV når gjennom vegger som tidligere hindret mennesker å få del i evangeliet. Kristne programmer og forkynnelse vekker lengsel etter mening. Den arabiske halvøy har en velstandsøkning uten sidestykke. Men rikdom har ikke kunnet fylle indre tomrom.  

 
Gud ser lengselen og møter dem i drømmer og visjoner, og gjennom mennesker som lever ut troen på Jesus der de er. 

 

Bibelselger på gaten 
En som opplevde at Gud grep inn på forunderlig vis, er Ahmed. Under oppveksten fikk han høre fra moren: «Husk det var de kristne som berget livet ditt.» Som spebarn fikk Ahmed behandling for en livstruende sykdom på et vestlig drevet sykehus.  

Ahmed vokste opp i et strengt konservativt muslimsk samfunn uten en kristen kirke. Han opplevde en indre konflikt. På skolen fikk Ahmed høre hvor dårlige de kristne var, at de hadde vendt seg vekk fra Gud. Men han slet med dette: «Hvordan kan de som berget livet mitt da jeg var liten, være så på villspor?» 

En dag hørte Ahmed i radio noen forkynne evangeliet på hans egen arabiske dialekt. Han begynte å be Gud om å få en bibel. Han tenkte at han nok måtte reise til et land i vest for å få tak i en. Men en dag traff Ahmed en gutt på ti år ute på gaten. Gutten solgte arabiske bibler. Ahmed kjøpte en bibel og gikk rett hjem. Der ble det utrolig nok stor begeistring, og de tok foto av Ahmed med Bibelen. Han gikk ut senere for å finne igjen gutten. Men uansett hvor mye Ahmed lette, så han aldri bibelselgeren igjen. 

Etter hvert ble Ahmed sikker på at det var Gud selv som sendte bibelselgeren. Kanskje det var en engel? Dette skjedde for 20 år siden. I dag er Ahmed en av de mange Jesus-etterfølgere på Den arabiske halvøy. 

Mange feirer sin gudstjeneste ensomme på sine rom, kanskje foran en dataskjerm med videokontakt til troende søsken. 
 

Drømmer 
Nora var en overgitt muslim fra hun var liten og fulgte nøye de religiøse forpliktelsene hun var opplært i. Men så kom hun inn i en livskrise. Hun var svært skuffet over Allah. Fortvilelsen endte i selvmordsforsøk. På sykehuset var det en kristen sykepleier som, på forsiktig vis, fortalte henne at hun kunne kjenne Gud gjennom Isa al Masih, som Jesus kalles blant muslimer.  

– I tre netter på rad etter at jeg kom ut av sykehuset, viste Jesus seg for meg i drømme og sa hva jeg skulle gjøre. En gang fortalte han meg at jeg skulle gå til en gate og banke på en dør. Jesus fortalte meg hvor dette var. Det var en underlig drøm, men jeg tok sjansen. Jeg fant huset og banket på. En eldre kvinne åpnet. Jeg hadde aldri truffet henne før. Hun sa: «Kom inn. Jeg skal vise deg rommet ditt. Her skal du bo.» 

Her fant Nora i sin dype fortvilelse et tilfluktssted. Hun kunne bo i trygghet hos en fremmed kvinne som Gud selv hadde kalt til å hjelpe. Hvordan Gud tok seg av Nora er underlig: 

– I tre år ledet Jesus meg gjennom drømmer. Jeg hadde ingen kristne venner som kunne veilede meg. Jeg var som et «spebarn». Heller ikke hadde jeg en bibel å lese i. Senere fikk jeg et nytestamente. Etter hvert «kunne jeg gå selv». 

Nora fortalte historien da hun kom til en av våre konferanser der hun fikk se at hun slett ikke var alene. Der kunne hun be uhindret og motta forbønn og omsorg. 

Usynlig kirke 
Gud bygger sin kirke i den muslimske verden. Den er annerledes enn våre kirker, for utenforstående er den ofte usynlig. Mange feirer sin gudstjeneste ensomme på sine rom, kanskje foran en dataskjerm med videokontakt til troende søsken som hjelper dem.  

Stefanusalliansen gir dem mulighet til å møte trossøsken ansikt til ansikt, få forbønn, opplæring og inspirasjon. Be for dem, at de skal få kraft til å leve som Jesu disipler i omgivelser som byr på utfordringer som vi ofte ikke tenker over. Vi er lemmer på det samme legemet; Jesus Kristus.