Giovanni Gasparros nymalte bilde av flirende jøder som med blodstenkte fingre kveler en gutt mens de tapper blod, vekker avsky – og glede.

Giovanni Gasparros nymalte bilde av flirende jøder som med blodstenkte fingre kveler en gutt mens de tapper blod, vekker avsky – og glede.  


Mange av dere vil sikkert reagere på tittelen på denne kronikken. Ingen fordommer er beleilige – ikke minst for dem som blir utsatt for dem. Dette er selvsagt helt riktig, men antisemittismen har vært svært beleilig for makthavere, statsledere og nasjoner opp igjennom europeisk historie.

Innenfor rammene av en antisemittisk forståelseshorisont har jødene ofte fått skylden når noe har gått galt. Har et land hatt økonomiske problemer – hvem sin skyld er det? Jødene. Har de ideologiske strømmene gått i en kommunistisk retning – hvem sin skyld er det? Jødene. Har kapitalismen tatt overhånd og får styre for mye – hvem sin skyld er det? Jødene.

Dette henger sammen med hvem som produserer fordommen. Derfor kan jødene bli beskyldt av kommunistene for å være kapitalister og av kapitalistene for å være kommunister. Derfor er ikke bare fordommen beleilig for de som kommer med den fordi den fratar dem selv et ansvar i en vanskelig situasjon og gir en enkel forklaring på komplekse problemer, men den er samtidig fleksibel. «Jøden» er det som får regnestykket til å gå opp, uavhengig av hva som er utgangspunktet.

 

‘Jøden’ er det som får regnestykket til å gå opp, uavhengig av hva som er utgangspunktet.

Motpol til kristne
Den rollen som «jøden» har fått igjennom historien har mange årsaker, men det er utvilsomt at jødene ofte i europeisk historie har blitt fremstilt som en motpol til «den kristne».

Innenfor denne tankegangen var jødene ofte alt det som den kristne ikke var.  De kristne dydene som barmhjertighet, raushet og omsorg gjorde da at jødene ble betraktet som ubarmhjertige, griske og egoistiske. Denne motsetningen mellom kristne og jøder gjennomsyret europeisk kulturhistorie i bøker, kunst og dagligtale. Eksempler på dette er for eksempel Ivanho og Shakespeares «Kjøpmannen i Venedig».

Også i koronakrisen
Mange tror kanskje at dette er fenomener som vi har lagt bak oss og at vi nå er i en helt annen tidsepoke, preget av toleranse og forståelse. Men faktum er at fordommer mot jøder fordi de er jøder dukker opp hver eneste gang det er en krise – uavhengig av om det var i middelalderen, børskrakket på slutten av 20-tallet som var med å bringe Hitler til makten, finanskrisen for noen år siden eller koronakrisen i dag.

Tirsdag 24. mars i år publiserte den italienske maleren Giovanni Gasparro sitt nyeste maleri «Sankt Simon av Trents martyrdom ved jødisk rituelt drap», melder Religioner.no. Motivet var dødsscenen til Sankt Simon av Trent, en liten gutt som angivelig skal ha blitt myrdet av en gruppe jøder i 1475. Jødene som omgir gutten på bildet, er, skriver, forfatterne, flirende jøder med krokete neser som med blodstenkte fingre kveler ham mens de samtidig tapper blodet til rituelle formål.

Kommentarene på sosiale medier viser både avsky og glede over Gasparro sitt bilde. En i kommentarfeltet skriver: «Briljant! Jeg elsker måten han har klart å fange deres sjel med hvert malingsstrøk!»
 

Hele Gasparros bilde.

Dukker opp under koronaen
Historien om Simon av Trent er en gammel myte og er det fremste eksempelet vi har på ritualmordanklagen mot jødene. Anklagen om at jødene tar livet av barn for å bruke blodet i rituelle seremonier vil de fleste av oss bare le av i dag, men eksempelet med Gasparros bilde viser at slike klassiske, antisemittiske stereotypier fremdeles kan dukke opp.

Jeg kan ikke fri meg fra tanken at det ikke er tilfeldig at dette bildet dukker opp i dagens situasjon – fra et Italia i krise med de høyeste dødstallene under pandemien til nå (tidlig i april).

Det er enklere å gå etter sårbare grupper når samfunnet selv er sårbart.

 

Det er enklere å gå etter sårbare grupper når samfunnet selv er sårbart.

Øivind Kopperud

 

Forbannelsen
Her hjemme på våre egne breddegrader velger jeg å tro at et slikt bilde hadde blitt møtt med massiv avsky, men også her sliter vi med antisemittismens forbannelse.

Selv om vi i en europeisk sammenheng har lavere antisemittisme i Norge enn andre land, ser vi også her at antisemittismen dukker opp i ulike sammenhenger. Overraskende nok er det ofte nye versjoner av de gamle, antisemittiske mytene.

Samtidig ser vi at i land med store kriser så øker antisemittismen nærmest som en lovmessighet. Nå har vi ikke i Norge hatt noen større kriser som har rammet oss sosialt og økonomisk. Hvis det skulle skje, tror jeg ikke Norge er bedre enn andre land. De samme mekanismene kan slå til også hos oss.

Derfor er det vårt alles ansvar å sørge for at vår egen moralske beredskap alltid er på plass for å motvirke at antisemittismens gift skal kunne trenge enda lenger inn i samfunnets grunnvoller.

Vi må forhindre at fordommer mot jødene også for oss blir beleilige å gripe til når vi skal forklare samfunnets komplekse problemer når kriser oppstår. 

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 3-2020. BESTILL GRATIS ABONNEMENT HER.

LAST NED MAGASINET STEFANUS SOM PODKAST

 

Saken er omtalt også internajsjonalt, som her i The Allgemeine.