– Jeg studerte de hellige skrifter og så at enten måtte jeg gjøre alt for å tilfredsstille Gud og håpe det var godt nok. Eller jeg kunne dø som martyr, forteller Nasser al´Qahtani.

– Jeg studerte de hellige skrifter og så at enten måtte jeg gjøre alt for å tilfredsstille Gud og håpe det var godt nok. Eller jeg kunne dø som martyr, forteller Nasser al´Qahtani.  


Jeg heter Nasser al´Qahtani. Min far var hengiven muslim av fornem ætt fra Saudi-Arabia. Han traff min mor da han studerte i USA. Hun konverterte til islam. De giftet seg og flyttet til Saudi-Arabia.

Livet mitt var fylt av skam. Som barn opplevde jeg at jeg ikke var god nok. Jeg prøvde å kompensere ved å være en meget overbevist muslim. Når de lærde i moskeen ba meg å memorere et vers fra Koranen, adlød jeg. Jeg studerte de hellige skrifter og så at i islam er det to veier til frelse: Enten måtte jeg gjøre alt for å tilfredsstille Gud og håpe det var godt nok. Eller jeg kunne dø som martyr.

Å dø som martyr ville være det enkleste og sikreste. Det var krig i Afghanistan. Jeg var 13 år. Dit ville jeg dra for å bli drept og bli sikret plass i paradis.

Stresset av min tro
Foreldrene mine visste ikke om tankene mine. Mor tok meg med til USA. Mens vi var der, startet krigen i Kuwait (1990). Hun ville ikke dra tilbake til Saudi-Arabia så lenge det var urolig. Da krigen var over, ville hun ikke dra tilbake likevel. Dette kunne jeg ikke forstå. Jeg lengtet tilbake. Hvorfor skulle Gud straffe meg?

Etter hvert fikk jeg venner, men jeg syntes synd på dem siden de kom til å havne i helvete; de var født i USA og kjente verken Gud eller profeten. Så traff jeg noen kristne. «Det er bra», tenkte jeg, «nå er jeg muslimsk misjonær i Amerika».

Fortsatt gikk jeg med planer om å bli martyr. Men årene gikk. Jeg møtte kvinnen jeg ville gifte meg med. Hun hadde kristen bakgrunn. Jeg fortalte ikke mye om islam i starten. Da vi ble gift, fortalte jeg min overbevisning: at Jesus ikke døde på korset og at han ikke var Guds sønn.

Kona mi ble stresset av min radikale tro. Hun ble gravid og var bekymret for hvordan det skulle gå med barna. Hun spurte kristne venner om råd. «Mannen din er crazy muslim; forlat ham», fikk hun høre.

Men hun fikk ikke fred for dette og vendte tilbake til kirken hun hadde forlatt da vi giftet oss. Den dagen leste pastoren fra 1. Kor. 7,13: «Dersom en kvinne har en ikke-troende mann og han gjerne vil bli hos henne, skal hun ikke skille seg fra mannen.» Og vers 16: «For vet vel du, kvinne, om du kan redde din mann?»

«Det er umulig», tenkte kona mi. Likevel kjente hun at dette var Guds vilje. Hun ba om forbønn fordi hun var gift med en muslim.

Jeg var hard
Jeg likte ikke at kona mi var så mye i kirken, så jeg bestemte at vi skulle flytte nærmere min familie og bort fra hennes. Kona mi ble redd og ba alle hun kjente om forbønn. Hun vitnet også for alle. Jeg var hard. Jeg sa at det var greit at hun var kristen, men la til at barna våre er muslimer fra de er født.

Men så begynte Den hellige ånd å gi meg tanker: «Du trenger en frelser.» Jeg ble overbevist om at jeg var en synder. Jeg fastet hele ramadan, men fikk ikke fred: «Hva er galt med meg? Kanskje Allah har bestemt meg for fortapelse?» I islam kan Gud sende dem han vil til fortapelse. Jeg planla aksjoner for å bli martyr.

Men en dag lot jeg meg overtale av kona mi til å bli med til gudstjeneste. Jeg tenkte at alt jeg hørte var fra djevelen. «Her gjør de alt feil, de vasker seg ikke før de ber og de har musikk.»

I moskeen er alt veldig alvorlig, ingen latter, kjærlighet eller glede. I kirken klemte folk hverandre og smilte. Det var en fest.

Jeg liker i grunnen fest, så jeg dro tilbake. Jeg var ikke med på sangene om Jesus, men sangene som opphøyet Gud, kunne jeg synge. For muslimer er treenighetslæren den store snublesteinen. Jeg kunne ikke tro at Jesus var Guds Sønn.

Jeg fortsatte å gruble. Gud elsker sine profeter, han vil ikke la dem lide. Evangeliet ber meg derimot tro at det var Gud selv som døde på korset, at det var han som ble spyttet på, som ble pisket og naglet til korset. Den Gud jeg trodde på, ville aldri tillate dette, han var kilde til all ære, dette var bare skam.

Likevel, en del av meg ville at det skulle finnes en utvei så jeg slapp å dø for mine synder. Jeg tenkte: Skal jeg tro, må Gud vise seg for meg.

Et syn

En dag jeg satt i kirken, fikk jeg et syn. Jeg fikk se et blodig og torturert menneske. Da de løftet ham opp på korset, møtte øynene hans mine. Jeg så bare kjærlighet, ikke fordømmelse. Jeg så inn i Guds øyne.

Deretter kom et mørke som skjulte alt. Mørket var synden som ble lagt på Jesus. Mørket varte i timevis. Det ville bringe skam over Jesus, men Jesus overvant mørket. Mørket selv ble til skamme.

I synet døde Jesus. Jeg hørte stemmen: «Dette gjorde jeg for deg.» Med ett var jeg tilbake i kirken. Jeg hørte pastoren invitere alle til å gi sitt liv til Jesus og be en bønn han sa frem. Jeg ba bønnen og bekjente Jesu navn. En ild kom over meg. Jeg kjente at det var godt.

Så begynte hjernen å virke igjen. «Dette kan ikke stemme, jeg er muslim.» I én uke grublet jeg: «Er dette hallusinasjoner eller djevelen? Jeg kan ikke forlate islam, det vil ødelegge min familie. Det hadde vært bedre om jeg var død.»

Men så kjente jeg fred. Kona mi ble glad, vi fortalte det i kirken. Det er 21 år siden.

Ikke vekslet et ord
Jeg ville ikke at familien min skulle høre det fra andre. Jeg startet med å fortelle min søster på 14. Det burde være trygt. Men så hadde kona mi hadde allerede, i skjul for meg, fortalt henne om evangeliet, så da jeg var ferdig, sa søsteren min: «Jeg ber om din tillatelse til å bli kristen.» Hun hadde ikke våget å si det til meg tidligere, fordi hun var redd.

Jeg fortalte det så til min bror. Han ble sint og mente jeg var blitt forvirret og forført. «Jeg kjenner deg ikke lenger,» sa han. Vi har ikke vekslet et ord på 20 år.

Vi som kommer fra islams hus, sårer vår familie. Men vi må vende oss bort fra den vantro at Gud ikke har makt til å frelse også vår familie.
 

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 4-2018. BESTILL GRATIS ABONNEMENT HER

AKTUELT

PROSJEKT