Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å tallfeste hvor mange som sitter i fengsel, utsettes for tortur eller blir drept for sin tros skyld. Men vi vet, når det gjelder forfølgelsen av kristne spesielt, at omkring 200 millioner av dem lever i samfunn der de enten blir, eller daglig står i fare for å bli, forfulgt. Hvem er forfølgerne? Elizabeth Kendal i World Evangelical Alliance gir oss følgende skisse:

Islamisme

På begynnelsen av 1900-tallet levde de fleste av verdens muslimer under vestlig kolonistyre. Etter hvert som landene fikk selvstendighet fra kolonimaktene kom de under press fra islamske grupper om å gjenopprette islamske lover og vaner. Sammen med flere senere omstendigheter (som revolusjonen i Iran, Saudi-Arabias innføring av streng wahhabi-islam og den vestlige «krigen mot terror» etter 11. september 2001) har dette ført til en sterkere bevissthet om islamsk identitet og solidaritet. Dette har igjen ført til en økt polarisering innenfor islam: På den ene siden de såkalte moderate muslimer som verdsetter frihet, likhet og menneskerettigheter. På den andre siden islamistene, ekstreme muslimske grupperinger som ser på FNs Menneskerettighetserklæring som ikke-islamsk og motkjemper vestlig påvirkning med terror og vold. Den militante islamismens kamp mot kristendom og andre religioner er vår tids mest eksplisitte og skremmende form for religiøs forfølgelse, men ikke desto mindre på fremmarsj mange steder i verden (f.eks. i Indonesia og Midtøsten). At 70% av verdens kristne i dag lever i ikke-vestlige land, og at vestlig kristendom er en konsekvens av misjon nettopp fra Midtøsten, spiller ingen rolle for islamistene. De viser heller ikke tegn til å bry seg om egne forfulgte trosfeller – de muslimske minoriteter i blant annet Burma, India og Usbekistan.

Hinduistisk og buddhistisk nasjonalisme

I indiske delstater som styres av hindunasjonalister, og i deler av det buddhistiske Sri Lanka, arbeides det for å få til antikonverteringslover som vil gjøre det ulovlig å gå over til noen annen tro enn majoritetsreligionen. Kristne blir stadig forfulgt av religiøse ekstremister i disse områdene. Dessverre er det ikke uvanlig at både myndigheter, dommere og politimenn heller verner overgriperne fremfor å beskytte kristne og andre minoritetsgrupper.

Eks-Sovjet

I mange av de tidligere Sovjetstatene finner man en nasjonalisme med religiøse trekk. Denne brukes for å rettferdiggjøre politisk mektige «tradisjonelle» trossamfunn som ofte samarbeider med myndighetene. Trenden i enkelte tidligere Sovjetstater er å erstatte en statlig ateistisk ideologi med en statlig «tradisjonell religiøs» ideologi – f.eks. russisk-ortodoksi (i Russland og til dels Hviterussland) og tradisjonell islam (i bl.a. Tadsjikistan og Kasakhstan). Og i Turkmenistan er den tradisjonelle religionen nærmest transformert til en kult rundt landets president. I disse områdene opplever katolikker og protestanter bakvasking i medier og trakassering av naboer og til dels myndigheter, ofte med den offisielle begrunnelse at de «motarbeider landets enhet».

Kommunisme

I kommuniststater er det vanlig å vise frem en fasade av religiøs frihet for å opprettholde gode handelsforbindelser med Vesten (f.eks. Vietnam og Kina). I det folkerike Øst-Asia risikerer rundt 100 millioner kristne rettslig forfølgelse, fengsel eller – i verste fall – døden ved å delta i uregistrerte («ulovlige») husmenigheter. Disse menighetene opplever systematisk forfølgelse, skjult bak regjeringenes finslepne retorikk og fasaden av religionsfrihet. Et negativt unntak her er Laos´ myndigheter, som åpent har erklært at de ønsker å utradere kirken.

Et moralsk imperativ ...

«Det må være et moralsk imperativ for oss som mennesker at menneskenes rettigheter rangeres høyere enn økonomiske hensyn. Videre er det et imperativ for oss som kristne å bry oss om den undertrykkelse og forfølgelse våre trossøsken utsettes for.»

Slik avslutter Elizabeth Kendal sitt globale overblikk.

... for hele kirken

I november markerer ulike kirkesamfunn i flere enn hundre land «Søndag for de forfulgte» – «the International Day of Prayer for the Persecuted Church». Også i Norge øker interessen merkbart fra år til år, selv om det ennå ligger en stor utfordring i å gjøre engasjementet for de forfulgte til et anliggende for hele kirken, ikke for de spesielt interesserte. Uansett gleder vi oss over å få stå sammen for de forfulgte denne søndagen – i solidaritet med, og ydmyk respekt for, de mange som bærer Jesu kors på jorden.