Hun ble IS-fange som 9-åring

«Jeg er fra en landsby i Sinjar i Nord-Irak. Hele familien prøvde å rømme da IS angrep i august 2014. Men vi klarte det ikke. Alle ble tatt til fange.

Selv små babyer ble fanget. Da min mor nektet dem å ta med lillebroren min, slo de henne 15 ganger med strømkabler.

Vi ble fraktet bort, og kvinnene ble sortert. Mennene ble plassert på en skole. Vi kunne høre skrikene mens de ble torturert. Etterpå drepte IS dem, vi så blod på veggene. IS kuttet av beina til fetteren min. De tok med barna og spedbarna til en moské så de kunne lære dem å bære våpen og kjempe.

Kastet lodd
Fem av mine søstre, jeg og mine kusiner ble sendt til Syria sammen med 400 andre jesidi-kvinner.

I Syria valgte Prinsen de vakreste jentene. IS-krigerne kastet lodd om resten. En eldre mann fikk meg. Han voldtok meg. Hvis jeg nektet, slo han meg. Han truet med å drepe meg hvis jeg ikke ble muslim, han tok meg med til moskeen for å be hver morgen og kveld. Senere solgte han meg til en annen mann fordi han trengte penger. Han som kjøpte meg, stengte meg inne i et rom i flere dager. 

På Hope Center har jeg lært (...) hvordan jeg skal føle meg trygg.

«Revin»

 

Lærer trygghet
En dag i fangenskap møtte jeg en annen kidnappet jesidi-jente. Hun fortalte at en av IS-konene hadde skåldet min søster med kokende vann. Den dagen forsøke jeg å ta livet mitt, men lyktes ikke. Vi ble torturert og solgt flere ganger. Vi ble ofte nektet å spise og tvunget til å konvertere til islam.

Da jeg endelig kom meg fri og kom til Hope Center, var jeg desperat, jeg følte meg utrygg, spesielt fordi to av mine søstre fortsatt var hos IS. Jeg var full av frykt. På Hope Senter har jeg lært mye, spesielt om hvordan jeg skal føle meg trygg.

I dag stoler jeg på at tryggheten kommer fra Gud. Han har håp for dem som lider. Jeg er sikker på at Gud er med meg gjennom alt det vanskelige og at han kan forandre livet mitt, fordi han elsker meg.»

Så langt «Revin» som ikke er hennes egentlige navn.

Mer enn 500 jesidi-jenter har så langt fått hjelp av Hope Center, Stefanusalliansens partner i Nord-Irak, til å bearbeide traumene etter fangenskap hos IS.

Helen Suizu Norheim er kommet hjem fra et nytt opphold på Hope Center i Duhok i Nord-Irak.

– Det er utrolig meningsfylt å få bidra med fagkunnskap for å hjelpe disse traumatiserte jentene, sier Norheim. Hun er spesialist i klinisk pedagogikk og har jobbet med traumer i flere krigssoner, blant annet for Flyktninghjelpen, i mange år.  Hun har vært traumefaglig ansvarlig ved Hope Center fra starten.

Brutal vold
Hope Center ble startet i 2015 av Sina Saltbones i Refugee Alliance (nå: Brave Heart). Organisasjonen hadde gitt hjelp til å bearbeide traumer i flyktningleirer i Afrika. Hjelpen ble gitt til kvinner som hadde opplevd brutal, seksualisert vold.

Da de første jesidi-jentene slapp fri fra IS-fangenskap i Irak, startet Saltbones og teamet hennes et dagsenter. De satte i gang sammen med kvinner fra lokale kirker i det selvstyrte kurdiske området i Nord-Irak. Norheim var med på å lære opp lokale, kristne kvinner, og hun har jevnlig reist for å følge opp.

– Vi jobber etter fem prinsipper som er felles for de aller fleste traumetilnærminger. Tilbakemeldingene fra jesidi-jentene er veldig gode. De opplever at programmet gir dem god hjelp, forteller hun.

Senteret arbeider blant annet med kunst og forming for å bearbeide jentenes grufulle opplevelser, og jentene lærer teknikker for å roe seg ned under post-traumatisk stress.

Senteret samarbeider også med Dr. Nezar Esmat, som leder helsedirektoratet i den selvstyrte kurdiske regionen.

– Myndighetene krever at det ikke evangeliseres på senteret, og sjekker dette nøye. Esmat følger opp prosjektet direkte, og har også vært veldig fornøyd med arbeidet, forteller Norheim.

Kunne fortsette
På grunn av økonomiske utfordringer for Refugee Alliance måtte driften av Hope Center høsten 2017 overtas av en lokal kirke. Men de hadde ikke ressurser til å drive det på egenhånd i lang tid, og framtiden var usikker.

Stefanusalliansen bestemte seg da for å støtte arbeidet, og Norheim var villig til å fortsette å følge opp på frivillig basis.

– Denne typen arbeid er svært viktig, og jeg er svært glad for at Stefanusalliansen kom inn og sørget for at arbeidet ikke måtte legges ned, sier Norheim.