Nyere glassmaleri i en protestantisk «St. Stephen's Church» i Florida. Laget av «The Willet Stained Glass Studios, Philadelphia».

Nyere glassmaleri i en protestantisk «St. Stephen's Church» i Florida. Laget av «The Willet Stained Glass Studios, Philadelphia».  


I forbindelse med navnebyttet til Stefanusalliansen holdt Oskar Skarsaune et spennende foredrag om Stefanus. Her gjengir vi noen hovedpunkter (les først Apostlenes gjerninger 6,1-8,4). Skarsaune er professor emeritus i kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultetet. Han har skrevet en rekke bøker og artikler.

*

De innflyttede jødene

Den gresktalende Stefanus var en av mange diaspora-jøder som hadde flyttet til Jerusalem. Det tradisjonelle svaret på spørsmålet i overskriften, har vært: Som diaspora-jøde var Stefanus mer radikal i sin kritikk av tempelet og loven enn de andre Jesus-disiplene i Jerusalem. Men var han egentlig det?

En alternativ teori er denne: Stefanus ble drept fordi diaspora-jødene i Jerusalem var de mest radikale forsvarere av tempelet og loven. Det er ikke radikaliteten i Stefanus’ forkynnelse som forklarer at han ble en martyr, det er radikaliteten hos dem han forkynte for.

I Apg 6,8-14 står det frem noen som anklager Stefanus for å spotte Gud: «Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned helligdommen og forandre de skikkene som vi har fått overlevert fra Moses.» Men det er lite sannsynlig at dette alene har ført til at jødene ble så opprørte og sinte. Det var nok ikke første gang de ble konfrontert med dette utsagnet om Jesus, og forklarer derfor neppe hvorfor Stefanus ble martyr.


Nidkjærhet

Da Stefanus steines, legger vitnene fra seg kappene sine ved føttene til den unge Saulus, altså Paulus, som «var enig i drapet på Stefanus» (Apg 8,1). Etter drapet fortelles det: «Saulus for hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.» Hvorfor var Paulus så nidkjær i forfølgelsen? Kanskje fordi han selv var en typisk dispora-jøde, og altså en radikal forsvarer av tempelet og loven.

I dagens Jerusalem er den gamle bydelen Mea Shearim hovedsakelig befolket av ultraortodokse jøder. Eksempelvis risikerer man at det blir kastet stein på bilen, om man kjører inn i dette området under sabbaten. Og hvem er det som bor i Mea Shearim? Jo, det er nettopp de innvandrede diaspora-jødene. Det er innflytterne som er de mest ultraortodokse. Kanskje var det slik også på Stefanus’ og Paulus’ tid?


Tempelet

Ut fra Apostlenes gjerninger kan det se ut til at det var innflytterne som ville ha synagoger, slik de var vant til hjemmefra, også når de kom til Jerusalem. De innfødte jødene, som var oppvokst i byen, «klarte seg» med tempelet. I Apostlenes gjerninger 1-5 underviser apostlene inne på selve tempelområdet, om at Jesus har stått opp fra døde. Mange lytter, apostlene gjør også tegn, og mange kommer til tro.

Det virker som om det blant tempelfolket – altså særlig de innfødte jødene – var en positiv holdning til Jesus-etterfølgerne. De ble oppfattet som ganske greie folk. Når tempelvakten pågriper dem for andre gang (Apg 5,17ff), og øverstepresten forhører dem, bryter det jødiske rådsmedlemmet Gamaliel inn. Med sin autoritet og klokskap får han avverget at apostlene blir «ryddet av veien».


Nero

I Det nye testamentet er det først og fremst jødiske grupper som forfølger de kristne. Først senere, og da kun i kortere perioder, iverksetter den romerske øvrigheten i stor skala slik forfølgelse. Første gang vi hører om dette, er etter den store bybrannen i Roma i år 64. Det er keiser Nero selv som har startet brannen, for å rydde plass i byen til et nytt palass. men han trenger noen å legge skylden på, og da velger han de kristne. Det handler altså ikke om en religiøst begrunnet forfølgelse, men om at Nero valgte seg ut en gruppe syndebukker som allerede hadde et nokså dårlig rykte i Roma.


Decius og Valerian

Det var først under keiser Decius, i 250-251, at det ble iverksatt en forfølgelse av kristne fra den romerske sentralmakten. Det var et krav at alle borgere i Romerriket måtte brenne røkelse, som et offer, foran bildet av den romerske keiseren. Jødene var imidlertid unntatt fra dette kravet. Men også for de kristne var dette et krav det var uaktuelt å oppfylle, fordi det ble sett på som avgudsdyrkelse. Når de kristne også var jøder, var ikke dette noe problem. Jødene var jo unntatt fra kravet. Men når det gjaldt de ikke-jødiske kristne, som det ble stadig flere av, så hadde ikke de fått unntak. Det var først da at dette ble et «problem» for romerne.

Men Decius’ forfølgelse var likevel initiert «nedenfra», ut fra lokale, folkelige krav. Og så fikk man med seg øvrigheten. Og få år senere, i 258, kom den neste bølgen av forfølgelse, under keiser Valerian, av samme årsaker som under Decius.


Diokletian

Den desidert verste forfølgelsen av kristne skjedde under keiser Diokletian, fra år 303-304 og fremover. Enkelt sagt var forfølgelsen verst i øst, mens den i stor grad ble boikottet i vest. Den harde forfølgelsen kan også sees i sammenheng med at Diokletian ville gjenreise Romerrikets styrke og stabilitet – og herunder keiserens opphøyde posisjon. Man vet ikke hvor mange som ble drept eller torturert, men kilder tyder på at blant andre kristne i Egypt ble særlig hardt rammet.
 

Fra forbudt religion til eneste religion

Som vi vet i dag, fikk imidlertid ikke forfølgelsene det ønskede resultat. Kirkene fortsatte å vokse. Gjennom «toleranseediktet» i 313 ble kristendommen lovlig akseptert, i likhet med andre religioner. Og få år senere, i 324, innførte keiser Konstantin kristendommen som romersk statsreligion. Andre religioner fortsatte imidlertid å være lovlige. Men så gikk det altså kun noen tiår før kristendommen i 380 ble den eneste tillatte religionen i hele det romerske riket.

*

(Artikkelen er ført i pennen av redaksjonen og er en forkortet og forenklet utgave av Skarsaunes foredrag. Opprinnelig publisert i Magasinet Stefanus 3-2012.)