Ed Brown på Utenriksdepartementets konferanse om trosfrihet i november 2018.

Ed Brown på Utenriksdepartementets konferanse om trosfrihet i november 2018.  


Norge har ikke mye å skryte av i behandlingen av minoriteter. Det har vært rikelig med forbud og tvang. Det rammet jødene. Kristne som ikke ville la seg diktere av lensmann og prest, måtte i årtier kjempe for sin rett. Samer og kvener vet de dramatiske følgene av storsamfunnets tvang.

Vi har noe å lære av historien når vi diskuterer dagens religionspolitikk. Det fremmes forslag om forbud mot omskjæring av jødiske og muslimske gutter. Det foreslås politiske krav til trossamfunn som får offentlige midler og forslag om å trekke tilbake støtte.

Jeg går ikke inn i debatten. Men enhver epoke har sine maktmidler. Jeg synes iveren etter å bruke vår tids maktmidler er stor og at debatten er urovekkende polarisert.

Enhver epoke har sine maktmidler. Jeg synes iveren etter å bruke vår tids maktmidler er stor og at debatten er urovekkende polarisert.

Advare
Nå må religiøse ledere tenke nøye gjennom sider ved egen lære og praksis som gjør mennesker ufrie og blir «brente barn». Trosfriheten skal beskytte mennesker, ikke religioner eller makt og ikke krenke andre rettigheter. Det kan sette kampen for trosfriheten i miskreditt når ledere bruker et religiøst språk for å kontrollere og når de raskt drar «forfølgelseskortet» ved kritikk.

Stater har en rett til å sette grenser for praktisering av trosfriheten. Men grensene skal være formålstjenlige og nødvendige. De skal ikke diskriminere. Respekt, dialog og saklig debatt må være langt større enn iveren etter å bruke makt.

Det er grunn til å advare mot et konfliktnivå som gjør menneskerettigheten trosfrihet til et politisk problem i Norge. Politiske aktører må tenke gjennom om deres forslag diskriminerer minoriteter.

Jo større vilje det er til å bruke vår tids maktmidler, jo lettere er det for en minoritet å kjenne på majoritetsfrykten og å fremstille seg utsatt for makt. Det kan tegnes et bilde av Norge som et vanskelig sted for trosfriheten.

 

Jo større vilje det er til å bruke vår tids maktmidler, jo lettere er det for en minoritet å kjenne på majoritetsfrykten og å fremstille seg utsatt for makt.

 

Stor bekymring
Dette skjer i en tid der trosfriheten og religiøse minoriteter internasjonalt er utsatt for økende overgrep og ufrihet.

Pakistan har en forkastelig blasfemilov med dødsstraff – og lar ekstremister ta loven i egne hender for å forfølge kristne, hinduer og ahmadyaer, uten at overgriperne blir straffet.

India dyrker i økende grad hinduismen som statsreligion. Muslimene er mest utsatt for hat. Ekstremister får ofte gå løs på både muslimer og kristne, uten å bli straffeforfulgt.

Kinas grovt undertrykkende politikk stiller strenge krav i sin «samfunnskontrakt»: all religion skal preges av kommunistpartiets verdier. Trossamfunn skal kontrolleres. Fengsel og gravemaskiner brukes mot dem som nekter.

Det er helt legitimt å utfordre Jehovas vitner på sanksjonene som rammer dem som melder seg ut. Men de som vil lære maktbruk, kan dra til Russland hvor Jehovas vitner er forbudt.

Vi ser dessverre også at land som USA og Ungarn politiserer trosfriheten. Det kan sette kampen i internasjonal miskreditt.

Trenger mer kraft og mot
Vi trenger at norske politikere har kraft og mot til å stå opp for undertrykte religiøse minoriteter. Den kampen kan tape kraft når så mye polarisert energi brukes i norsk debatt. Vi i Stefanusalliansen har merket økende etterspørsel etter innspill til norsk religionspolitikk i en tid hvor internasjonale overgrep roper mot oss.

Mens norske politikere diskuterer bruk av makt for å sikre viktig likestilling i trossamfunn, opplever kristne kvinner mange steder voldelige og seksuelle overgrep fra islamske ekstremister. Kvinner i flere religioner er offer for tvangsekteskap, barneekteskap eller kjønnslemlesting. Dette er spørsmål i en helt annen «klasse» enn de sakene som fyrer opp norsk debatt om trosfrihet og likestilling.

Noen mener at trosfrihet og kvinners likestilling er uforenlige, mens rettighetene faktisk kan styrke hverandre. Vi må derfor unngå en avgrunn mellom religiøse ledere og forkjempere for likestilling.

Vi har mye å lære
Da har vi mye å lære av dem som kjemper for forandring. I Egypt prøvde biskop Thomas mange midler. Han fikk ikke bukt med omskjæring av jenter i bispedømmet før han satte seg ned og lyttet til kvinnene som stod for den farlige praksisen: De trengte pengene. Så skaffet biskopen internasjonal støtte til å gi dem andre inntekter. Praksisen forsvant.

Norske politikere bør lære av vår egen beklagelige vilje til å bruke makt mot religiøse minoriteter for ting majoriteten misliker

 

Vår libanesiske partner Adyan har et program for å forandre familieretten og lovene for personlig status. Landet har bare religiøse lover og domstoler på feltet, med statsmakt og majoritetsreligion i en vanhellig allianse. Lover og domstoler er på mannens side.

Adyans strategi er å arbeide med og ikke mot domstolene og lederne, det være seg muslimske eller kristne og sortere hva som er tro og hva som er kulturelle, skadelige skikker.

Norske politikere bør lære av vår egen beklagelige vilje til å bruke makt mot religiøse minoriteter for ting majoriteten misliker. Alle må trekke pusten før våre moderne maktmidler tas i bruk. Respekt, saklig debatt, kunnskap og dialog kan være viktige bidrag til å sikre mennesker frihet fra misbruk av religiøs makt – og fra statlig.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 9.6.2020