Ortodoks ikon som fremstiller Stefanus’ martyrium

Ortodoks ikon som fremstiller Stefanus’ martyrium  


MAGASINET STEFANUS 5-2012
 

Historien om Stefanus fra Apostlenes gjerninger 6–7 er velkjent. Han er i den kirkelige tradisjon blitt stående som kirkens første martyr (protomartyr). Som andre helgener har han fått sine faste attributter, det vil si faste kjennetegn, i kunsten. Ofte er disse knyttet sammen med beretningen om helgenens martyrium, og det er derfor naturlig at Stefanus avbildes med steiner – i tillegg til palmegreinen som er et fast element for den som ble martyr. Dessuten: Fordi kapittel 6 omtaler Stefanus i tilknytning til den daglige matutdeling (på gresk: diakonia), omtales Stefanus som diakon. Og det er slik han avbildes i kirkekunsten: i liturgiske klær svarende til diakonen i den senere kirke.

Denne historien om Stefanus burde kanskje være grunnlag nok for at han senere skulle bli husket i kirkelig tradisjon. Men det er neppe tilfelle. I alle fall er det grunn til å tro at hans rolle ville vært langt mer beskjeden enn den faktisk ble – hvis det ikke hadde vært for en begivenhet som fant sted i året 415. Ifølge en legendepreget tradisjon ble nemlig Stefanus’ grav funnet det året. Historien er slik – ifølge Alban Butlers The lives of the fathers. Martyrs, and other principal Saints:

Historien forteller om presten Lukian som holdt til i Kafargamala, vel 30 km fra Jerusalem. Om natten den 3. desember åpenbarte Gamaliel (jf. Apg 5,34) seg for ham i en drøm og fortalte hvordan han hadde sørget for at Stefanus ble gravlagt i hans eget gravkammer. Etter at Lukian hadde hatt visjonen tre ganger, begynte man å lete på det stedet Gamaliel hadde åpenbart seg i en visjon for munken migetius. Graven ble funnet, og da de åpnet Stefanus’ kiste, skalv jorden og en herlig duft spredte seg. En mengde syke mennesker som var til stede, ble umiddelbart helbredet fra sine sykdommer og plager.

Stefanus og Laurentius. Terrakottarelieff i San Lorenzo, Firenze, av Donatello (1435). Merk steinen i Stefanus’ panne og Laurentius med jerngrillen.

Den 26. desember – som skulle bli dagen da kirken minnes Stefanus – ble mesteparten av Stefanus’ levninger brakt til Jerusalem, og plassert i en kirke på Sion. I 444 bygde så keiserinne Eudokia en kirke viet til Stefanus på det stedet der man mente at han var blitt steinet, og hans levninger ble brakt dit. Denne kirken ble trolig ødelagt tidlig på 800-tallet av muslimske tropper. I dag har dominikanerne en kirke og et studiesenter (École biblique) på stedet som befinner seg utenfor bymuren, nord for Damaskusporten. Det er verd å merke seg at man i middelalderen kalte denne porten for Stefanusporten, knyttet til tradisjonen om hans martyrium nord for byen. I dag kalles ofte Løveporten mot øst for Stefanusporten, men det er altså i strid med gammel tradisjon.

Tilbake til keiserinne Eudokia, som var gift med keiser Theodosius II. Ifølge den katolske kirkes gamle bønnebok ble (deler av) Stefanus’ relikvier brakt til Konstantinopel i keiser Theodosius II sin tid, og vel hundre år senere ført til Roma, hvor relikviene ble anbrakt i kirken der St. Lau- rentius var gravlagt. Ifølge tradisjonen var Laurentius (på norsk: Lavrans) diakon i kirken i Roma og led martyrdøden i 258 ved å bli stekt på en jerngrill. Da Stefanus’ relikvier ble plassert i St. Laurentius-kirken, ble altså to diakoner og martyrer ført sammen. I kirkekunsten er da også de to ofte avbildet sammen.

Det er på denne bakgrunnen man må forstå sporene av Stefanus i Europa: Det er spredningen av relikvier som forklarer at mange kirker er viet til Stefanus. Derfor har vi Stephansdom i Wien, flere St. Stephen’s-kirker i England, mange katedraler viet til Saint Etienne i Frankrike og til San Esteban i Spania.

 

Bildet til høyre: Diakon og martyr. Glassmaleri i Little St. Mary Church, Cambridge. 

 

Grunnen til Stefanus’ popularitet er altså først og fremst knyttet til undergjørende relikvier. Et svært tidlig og interessant vitnesbyrd om dette finner vi hos kirkefaderen Augustin. I siste del av sitt hovedverk Om Guds stat (bok 22), skrevet ca. 425 – omkring ti år etter funnet av Stefanus’ grav, har han et omfattende avsnitt om hans relikvier. Augustin tar opp en innvending i sin egen samtid: På Jesu tid skjedde det mirakler, men det skjer ikke i vår tid. Til dette svarer Augustin: «For også nå skjer det mirakler i Kristi navn, både gjennom hans sakramenter og gjennom bønner eller ved hans helgeners relikvier.»

Deretter nevner Augustin konkrete eksempler han kjenner fra sin egen tid, særlig helbredelser som hadde funnet sted i tilknytning til Stefanus’ relikvier – tydeligvis også spredt i Nord-Afrika. Til slutt skriver han: «For hvis jeg ville unnlate å tale om andre helbredelsesmirakler og bare skrive om dem som har skjedd ved denne martyr, den hellige Stefanus, i de romerske koloniene Calama og Hippo, så måtte det skrives mange bøker.»

Det finnes et kjent ord av Tertullian, som lyder slik: «Martyrenes blod er kirkens sæd» – det vil si: Ved martyrenes villighet til å dø for Kristi skyld, kom mennesker til tro. Historiene om Stefanus’ relikvier forteller hvordan mennesker i oldtiden og middelalderen kom til tro og ble helbredet i kontakt med det man mente var hans jordiske levninger. moderne fornuftstro stiller seg kritisk spørrende til dette, men det er liten grunn til å betvile at mennesker ble helbredet. Og det var først og fremst på den måten minnet om martyren Stefanus ble bevart i Europas kirker.