Robert Solberg underviser i datasikkerhet. Foto: Daniel Hop-Hansen.
På bibelskolen jeg fortalte om sist, fikk vi bidra på ulike måter for å styrke arbeidet. Blant annet underviste min kollega om datasikkerhet. Men det viktigste vi gjorde, var å lytte til studentene vi møtte.
Nedenfor forteller to av dem sine sterke historier:
«Trommejenta» fra Vietnam forteller
«Jeg er 19 år og går andre året på bibelskolen. Jeg vokste opp i en kristen familie, men innså at jeg aldri hadde tatt imot Kristus som min personlige frelser. Den dagen jeg tok imot Jesus, fikk jeg et nytt liv.
Jeg er den første i familien som går på denne skolen. Det er en økonomisk byrde for foreldrene mine, som både er pastorer og bønder. Bare reisene frem og tilbake koster mye.
Det er ikke mange jenter fra landsbyen som får en slik mulighet. Da jeg kom hjem etter første semester, så jeg landsbyen min med nye øyne. Mange sier de er kristne, men de har ikke en personlig relasjon med Jesus. Jeg vil engasjere meg i kirken, og mitt mål er å veilede ungdommene. Det er ikke lett, men jeg vet at Gud har lagt dette i hjertet mitt.
Jeg elsker å spille trommer. De kaller meg «trommejenta». Og kanskje er det nettopp det jeg er – en som slår rytmen for en ny generasjon. En som vil at ungdommene skal høre Guds stemme midt i støyen.»
En hjemløs fra Laos forteller
«Jeg var bare tre år gammel da moren min døde. Etter det var det faren min og min eldste søster som tok seg av meg. Da jeg ble 14, tok livet en ny vending. Søsteren min og jeg forlot landsbyen og dro til byen for å finne arbeid.
Faren min ble igjen. Jeg husker følelsen – som å bli revet løs fra alt kjent, men samtidig håpe at byen kunne gi oss noe bedre.
Etter noen år i byen – jeg var 18 da – møtte vi en gruppe mennesker som snakket om noe jeg aldri hadde hørt før: evangeliet. De kom med håp. Med lys. Med ord som traff noe dypt i meg. Etter ti dager med samtaler og spørsmål tok både jeg og søsteren min imot Kristus som vår frelser.
Men troen hadde en pris. Da faren vår fikk vite at søsteren min hadde blitt kristen, kastet han henne ut. Jeg kunne ikke la henne gå alene. Jeg fulgte etter henne. Vi hadde ikke lenger et hjem. Men nå har jeg fått en ny familie – Guds familie.»
Så langt hennes fortelling. Den unge kvinnen fra Laos begynte å gråte da hun fortalte. Vi prøvde å trøste henne, og jeg delte dette bibelverset med henne: «Du har talt mine hjemløse skritt, mine tårer har du samlet i din lærflaske. Står ikke alt skrevet opp i din bok?» (Salmenes bok 56,9).
Vi lovet dem begge at vi skulle be for dem – og at vi skulle be våre bønnevenner om å gjøre det samme.
Be for:
- studenten fra Vietnam, at hun må få kraft og visdom til å lede ungdommene i landsbyen.
- studenten fra Laos og søsteren henne som mistet sitt hjem da de tok imot evangeliet.
- bibelskolen i Sørøst-Asia, at de unge lederne som utrustes der får mot til å stå i kallet – også når det koster.
Vennlig hilsen
Stefanusalliansen
Daniel Hop–Hansen