I dette fellesskapet på Josefs hus fikk Alsana kreftene tilbake.

I dette fellesskapet på Josefs hus fikk Alsana kreftene tilbake.  


Mitt navn er Alsana. Det er ikke mitt egentlige navn, men av sikkerhetsgrunner kan jeg ikke fortelle hva jeg heter. Jeg er gift med en pastor i et land i Sentral-Asia. I mitt hjemland finnes ingen offisiell kristen kirke, fordi regjeringen er redd for at folk som møtes, vil tenke selv og kanskje utfordre statens makt. Alle kirkene er undergrunnskirker og holder hemmelige møter i private hjem – i grupper på to og tre.

Politiet arbeider hardt for å oppspore disse «illegale» møtene. Dersom politiet lykkes, vil de som møtes bli utsatt for all slags straff: de kan bli arrestert, bli avhørt, dratt for retten, bli bøtelagt, få eiendeler konfiskert, miste arbeidet sitt og så videre.

Selv om en pastorkone ikke har en formell rolle, er hun svært involvert i livet i menigheten. I Sentral-Asia er det et sterkt kjønnsskille: kvinner kan bare ha fellesskap med andre kvinner. På grunn av disse kulturelle begrensningene kan pastorene (som alle er menn) ikke være mentorer eller rådgivere for kvinner. Pastorens kone tar ofte denne oppgaven.

Konstant søkelys

Det er flere kvinner enn menn i kirken, derfor er innsatsen til pastorens kone meget viktig. Jeg er både rådgiver, mentor, forbeder og oppmuntrer for kvinner. Jeg tar også hånd om all organisering av de hemmelige møtene for kvinner. Fordi vi må skjule møtenes egentlige hensikt, later vi ofte som om vi feirer bursdag. Derfor er jeg ansvarlig for å dekorere hjemmene slik at det ser ut som et bursdagsselskap, og jeg lager mat til alle.

Som pastorens kone er jeg i konstant søkelys i menigheten: Medlemmene følger med på hva jeg gjør hele tiden. Det ligger i vår kultur at en leder skal være sterk, i motsatt fall vil ingen følge vedkommende. Derfor kan jeg ikke vise svakhet eller sårbarhet. Jeg må også være tilgjengelig hele tiden – være åpen, forståelsesfull og omsorgsfull. Menighetsmedlemmer forventer noen ganger også at jeg kan hjelpe økonomisk. Jeg er dessuten forventet å være en rollemodell som god husmor, en god kone og mor. Mitt hjem må være rent og ryddig hele tiden (folk kommer ofte på besøk), mine barn forventes å oppføre seg godt og gjøre det godt på skolen.

Arrestert
For ikke lenge siden ble min mann arrestert i to uker for å lede en av våre bibelgrupper. Mens han satt i fengsel, var jeg svært urolig. Min største frykt var at han ville bli slått og ydmyket under avhør, fordi jeg vet at slikt skjer i våre fengsler. Jeg hadde det også vondt fordi jeg ikke visste hva som kom til å skje med ham – ville fengslingen være over etter to uker? Eller ville de holde ham lenger, kanskje til og med i årevis? Eller ville han havne blant dem som «forsvinner» og aldri kommer hjem? Jeg var også redd for at min manns slektninger ville klandre meg, siden det var gjennom meg at han kom til tro på Herren.

Men jeg kunne ikke tillate meg å være svak. Etter at min mann var arrestert, så folk på meg og lurte: Ville jeg gjøre det jeg hadde forkynt om troen? Alle ventet på mitt neste skritt. Som pastorens kone var det forventet at jeg skulle besøke troende og oppmuntre dem, så jeg måtte være sterk. Konene til dem som ble arrestert sammen med min mann, var også under hardt press, og jeg måtte besøke dem og hjelpe dem.

Deprimert
Etter to uker ble min mann løslatt og kunne fortsette tjenesten. Jeg måtte samle all min styrke fordi han trengte min støtte. Men jeg kom ikke til hektene, jeg ble mer og mer deprimert. Jeg kunne ikke la være å tenke på ordene til politimannen som arresterte min mann: «Som troende vil dere aldri få et godt liv! Vi vil aldri la dere være alene. Se på deg selv: du er universitetsutdannet, men du vil aldri kunne få arbeid du er kvalifisert til. Du vil aldri oppnå noe som helst!»

Jo mer jeg tenkte, jo mer begynte jeg å tro på disse ordene. Jeg tenkte også: hva om våre barn ikke får lov til å gå på skole eller studere på et universitet? Jeg fikk også økonomiske bekymringer.  På grunn av forfølgelsen hadde både jeg og min mann blitt oppsagt fra jobbene våre. Han hadde vært lærer, men så fikk han sparken. Han prøvde å starte en liten butikk, men ble tvunget til å gi opp det også.

Alt presset ble for tungt. Jeg kjente meg svak og hjelpeløs. Jeg klarte ikke å ta vare på meg selv, mine barn og mitt hjem. Jeg kunne ikke be eller stole på Herren. Jeg var desperat og fikk selvmordstanker. Stresset ga meg psykosomatisk sykdom: jeg fikk utslett og røde flekker i ansiktet – det ga meg enda flere bekymringer.

Omsorg
Lederne i kirken så at jeg trengte hjelp. De hadde hørt om tilbudet på ‘Josefs hus’ i et land i nærheten og bestemte at jeg skulle sendes dit. Der ble jeg møtt av et team som omsluttet meg med kjærlighet og omsorg. Jeg fikk rådgivning og pastoral omsorg og fikk sjanse til å reflektere over de forventninger og krav andre hadde stilt til meg.

På ‘Josefs hus’ fikk jeg for første gang sjansen til å kjenne på min svakhet og akseptere meg selv som den jeg er. Jeg fikk også lære om stress og utbrenthet, det hjalp meg til å forstå situasjonen min. Jeg fikk praktiske råd for å håndtere daglig press og stress. Jeg hadde også et viktig åndelig behov – for å være alene, ansikt til ansikt med Herren. Under oppholdet på Josefs hus fikk jeg oppleve en særskilt tid med Gud, og jeg fikk et åndelig gjennombrudd og legedom.

Jeg kjente meg frisk og fornyet etter dette rehabiliteringsprogrammet på ‘Josefs hus’. Det var et verk av både mennesker og Den hellige ånd. Jeg følte at jeg hadde fått tilbake min styrke, og ønsket å dra tilbake til mitt land og gjøre tjeneste for mennesker og ta meg av min familie.

 

Kvinners press

I en serie artikler setter Magasinet Stefanus søkelys på de utfordringene kvinner møter i kampen for trosfrihet.

Når en mannlig kristen leder arresteres, står hans kone tilbake med et press som ofte blir glemt. I denne fortellingen setter Alsana ord på et press hun ikke klarte.

‘Josefs hus’ er bygget med støtte fra Stefanusalliansen i et land nær Sentral-Asia. Der får kristne i en kortere periode tilflukt og hjelp for å bygge opp åndelige, mentale og fysiske reserver i møte med undertrykkelse og forfølgelse.

 

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 2-2018. BESTILL GRATIS ABONNEMENT HER

AKTUELT

PROSJEKT