Konfirmantene i Hobøl og Tomter menighet fargela iotakorset – i stillhet.

Konfirmantene i Hobøl og Tomter menighet fargela iotakorset – i stillhet.  


– Hva er bønn og hvordan kan vi be? spør jeg konfirmantene i begynnelsen av konfirmanttimen.

De har ulike svar. Vi snakker om hvorvidt vi folde hendene og om det finnes noen mal for bønn. I dagens konfirmanttime skal vi be i farger, med hjelp av et eldgammelt kors fra den koptiske kirken i Egypt. De får utdelt skrivebrett, et papir med det lille iotakorset og den første fargeblyanten. Den er rød.

Gammel nøkkel

Selve iotakorset har røtter i det førkristne, egyptiske symbolet ankhnøkkelen. Da kristendommen kom til Egypt, adopterte de kristne ankhnøkkelen som et livssymbol og som et uttrykk for Jesu kors.

Det er funnet iotakors i taket på koptiske kirker fra 400-tallet, og måten man malte dem på, forente det kunstneriske og det kontemplative. Kloster- og kirkefolk ba mens de malte, og ofte var det varianter av den såkalte Jesus-bønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarme deg over meg…» Malingen ble et sjelesørgerisk verktøy.

 

Det var så avslappende å tegne. Det ga meg en ro.

Konfirmant

 

«Korset tar imot»

Nå sitter 12 konfirmanter foran meg og tar fatt på rødfargen, som skal fylle de små iota-bokstavene som går som et skjelett gjennom korset. Jeg gir dem noe å grunne på mens de fargelegger: Kanskje har du noen opplevelser i livet du gjerne skulle vært foruten? Noe som har skjedd, noe vondt og leit som du vil legge fra deg hos Gud i korset? Korset tar imot.

Lyden av blyanter som skraper mot arket er det eneste som høres. I forkant har jeg sagt at hvis noen opplever det krevende å sitte stille lenge, kan de rekke opp en hånd, og så kan de få lov til å gå ut en liten stund. Ingen rekker hånda i været mens vi tegner. Det forbløffer meg at de er så rolige, denne gjengen som vanligvis har så mye bevegelse i seg.

Så får de en grønn fargeblyant ledsaget av spørsmålet «Hva gir meg hvile?», så gult: «Du er god nok. Ta imot Guds kjærlighet til deg.» Den svarte fargen markerer grensene våre: «Hvilke grenser er gode for meg?» og blått: «Hva er jeg takknemlig for?» Til slutt er korset fargelagt med bønner og tanker, bare det hvite i midten står igjen. Gud gjennomskinner oss innenfra.

«Ga meg ro»
I ettertid er det flere av dem som trekker fram fargeleggingen av iotakorset som noe av det fineste i konfirmanttiden.

– Det var så avslappende å tegne. Det ga meg en ro, sier en av jentene.

Og det som er fargelagt inn i korset, er mellom konfirmanten og Gud.

 

 

AKTUELT