‘Jeg måtte løpe for livet. Hvem beskyttet oss syriske kristne?’

Redaktøren i Magasinet Stefanus spurte en kristen venn i Syria om å fortelle om livet etter massakrene på alawitter i mars. Vi bruker ikke hans navn, det kunne satt hans tjeneste i fare.  Han skriver: «Vær barmhjertig med oss. Få dine lesere til å innse at de ikke kan skylde på enten araberne, muslimene, de kristne eller alawittene for alt som går galt i vår verden. Vi ønsker bare at folk i Vesten skal innse at våre liv ikke er enkle, og at vi alle trenger å be om Jesu kjærlighet for hver person, selv fiender.» 

Les hans artikkel, først publisert i Magasinet Stefanus 3-2025:

Jeg har tenkt mye og snakket med andre for å se om det er noen måte å kommunisere det vi går gjennom, til et publikum som til nå har funnet det vanskelig og noen ganger umulig å forstå oss. 

«Øst er Øst og Vest er Vest og aldri vil de to møtes.» Ja, det er mye mer sannhet i Rudyard Kiplings dikt enn du kan forestille deg. En person fra Østen som besøkte Vesten kom nylig tilbake og sa: «Jeg dro til Tyskland og det er ingen 'ånd' i Tyskland!»  

Det betyr i bunn og grunn at vedkommende hadde dratt til Tyskland ikke av en materiell grunn, men for å finne ut om han eller hun kunne leve i det samfunnet. Det er mange gode ting i Vesten, og alle ser nå etter et sted med sikkerhet og trygghet. Men dypt inne i oss vil vi føle i sjelene våre om det er noe åndelig der, og vi finner det ikke. Nei, vi forstår ikke de vestlige, og de vestlige forstår ikke oss østlige. 

En person fra det syrisk-ortodokse samfunnet dro til Sverige for å unnslippe borgerkrigen. Etter at han hadde blitt en suksessrik filmskaper, ble han spurt om sitt hjemland. Han svarte: «Ja, jeg var ti år gammel da, det var krig, men Jesus var der.» 

Allerede i april 2011 ble jeg selv jaget av ‘demonstranter’ med våpen. Jeg måtte løpe for livet

 

«Tatt fra oss»
Siden 8. desember 2024 har vår ånd fortalt meg og mange andre at vårt land er tatt fra oss. Vi føler oss ikke som foreldreløse, men vårt virkelige hjemland er ikke for oss lenger. Under den raske maktovertakelsen følte vi det som om noen hadde trukket teppet vekk under føttene våre og at vi var i fritt fall, uten noen ting å holde oss fast i! Vi vil selvfølgelig fortsette å bo her, men Syria har mistet sin sjel. 

Den første reaksjonen i vest var «Syria er frigjort. Alle er frie. Det er håp for Syria.» Allerede neste morgen kunngjorde flere europeiske land at de hadde sluttet å behandle visumsøknader fra alle syrere som hadde bedt om asyl. Vi var triste for traumet dette ville forårsake for våre brødre og søstre. Den raske responsen fra vestlige regjeringer fikk oss også til å innse at det var en utenlandsk arm som styrte ting i vårt land. Det ga oss en dårlig smak. Da Vesten så ut til å glede seg, ble vi bekymret for alt galt som kunne skje.

Så vi noe positivt? Ja, fengslene ble åpnet, og mange fanger ble satt fri. Noen familier gledet seg, andre ventet forgjeves på å finne svar på skjebnen til en av sine kjære. Du vet like mye som meg om alt dette. Vår nye regjerings fengsler som de har hatt i årevis, er, så vidt vi vet, derimot ikke blitt tømt.

Burde ikke i det minste kirkene i Vesten ha vært bekymret for en mulig islamistisk overtakelse av vår del av Aleppo?

Jaget av væpnede menn

Under den lange borgerkrigen som startet i mars 2011, har vi både følt og visst at for Vesten var målet å bringe vår nåværende «8. desember-regjering» til Damaskus som frigjørere. En amerikansk journalist, Anthony Shadid, ble (før han døde 16. februar 2012), to ganger smuglet inn i Syria for å møte «opposisjonen».

Alt under sitt første besøk innså han at «opposisjonen» besto av religiøse mennesker med skjegg, med et hovedkvarter fylt av bilder av islamister (salafister). De var syrere, men også mennesker fra mange forskjellige land, flere hadde kjempet på amerikanernes side i Afghanistan. Ikke glem at den amerikanske ambassadøren allerede i juli 2011, etter bare fire måneder med opprør, deltok i demonstrasjoner mot den syriske regjeringen i Hama, en by kjent for sin islamistiske befolkning. 

Allerede i april 2011 ble jeg selv jaget av «demonstranter» med våpen i byen Homs. Jeg måtte løpe for livet for å komme til bilen og unnslippe dem. For å være helt ærlig: Som syrere så vi aldri disse demonstrasjonene som virkelig fredelige. Vi visste hva som lå der, dypt der nede. 

Vi har sett og opplevd så mye vold at vi ikke kan tro at dette kan være en fredselskende regjering. Vi kan ikke tro på respekt for menneskerettigheter uten en forsoning som kan forberede oss på å leve sammen som ett folk, som vi gjorde i mange år før den såkalte «arabiske våren». 

Hevnliv i 14 år
Så når folk tar hevn, kjenner vi til årsakene. Vi har levd «hevn-livet» i 14 år. Du har også hørt og sett dette under den tragiske krigen i Syria, og i ett og et halvt år har du sett det daglig på Gaza og Vestbredden. Resultatet er død for uskyldige som ikke har noe ansvar.

Her i Syria førte massakrene av alawitter i mars i år også til at mer enn 20 000 flyktet til Libanon. Titusenvis dro til andre deler av Syria, hvor de håper å overleve. Byer og landsbyer er totalt ødelagt, noen av dem var nettopp blitt gjenoppbygd etter jordskjelvet for to år siden.  

Hvem beskytter disse som er en minoritet i vårt land eller i andre land? Alawittene var målet for disse massakrene, massakrer som vil bli husket i generasjoner. Det er grufullt, trist og tragisk. Be for alawittene, de har mer enn noen andre mistet håpet i dette landet! 

Hjalp så de såkalte «kristne» nasjonene med sine hærer, de som for tjue år siden endret status quo i Irak, de kristne til å leve i sitt hjemland? Hvem har beskyttet de kristne? 

Hadde du sett all den volden vi måtte tåle, ville du blitt overrasket over å se noen av oss i live

 

Beleiring i to år
I nesten to år under borgerkrigen levde vi under beleiring i Aleppo. Det var sjokkerende for oss å innse at de vestlige landene sto bak islamistene som forsøkte å ta over vår by. De fleste kirker og kristne organisasjoner lå mindre enn to kilometer fra «den grønne linjen». Burde ikke i det minste kirkene i Vesten vært bekymret for en mulig islamistisk overtakelse av vår del av Aleppo?

Ja, hadde du sett all den volden vi måtte tåle på den tiden, ville du blitt overrasket over å se noen av oss i live i dag!

8. desember-regjeringen var en av militsene som stod bak beleiringen. De hindret vann, elektrisitet, mat, grønnsaker og frukt fra å nå oss. Kristne kirkeledere fra Syria som deltok på store kristne konferanser i Europa, kom tilbake og fortalte oss hvordan de var blitt irettesatt av sine «brødre» for ikke å støtte den islamistiske opposisjonen. Få, om noen, ville legge armene rundt skuldrene til sine syriske brødre og fortelle dem at de hadde bedt for dem, bedt at de ville overleve enda et angrep. 

«Vi er bare støttet av Vår Herre»
Men nå, syv år senere, er vi kommet dit våre kristne brødre og søstre ønsket for oss. Vi er de som skal gjøre det beste ut av situasjonen. Allerede for noen måneder siden startet mange av oss et forsoningsprogram. Kirkeledere over hele Syria har sett behovet og blitt med oss. 

I et TV-intervju etter de omfattende massakrene av alawitter i mars, sa vår kjære venn Jacques Mourad, syrisk-katolsk erkebiskop i Homs, at også tolv kristne mistet livet. Han sa også veldig tydelig at volden ikke primært var rettet mot de kristne eller mot kirken.  Da han ble spurt om det hadde vært noen synlig støtte utenfra, svarte han: «Akkurat som før er kirken bare støttet av vår Herre Jesus Kristus.» 

Gud har brukt denne forferdelige krigen til å få oss til å innse at Han er den eneste som kan møte alle våre behov. Han forsikrer oss at Han er med oss like til verdens ende. Det er Hans ønske at vi skal nå ut med de aller beste nyhetene: Om at Jesus Kristus, vår Herre og Frelser, døde på korset slik at vi fritt kan gå inn i det aller helligste og motta nåde fra Gud Fader. 

Ja, vi syriske kristne føler oss kanskje ikke hjemme, men å ha Jesus er mye bedre enn å ha et hjem! 

Vi føler oss kanskje ikke hjemme, men å ha Jesus er mye bedre enn å ha et hjem

Syria

Bashar al-Assad ble styrtet 8. desember 2024.

Provisorisk regjering av HTS-militsen og andre.

President: Ahmed al-Sharaa
Folketall: Ca. 20 millioner

Religion: Sunni-islam: 75 prosent
Minoriteter: Alawitter, ismaili, sjia: 13 prosent
 

Kristne i Syria

1920: 30 prosent

1990: 10 prosent

Fra 2011: Omfattende flukt.
I dag: Hjelpeorganisasjoner sier ca 500 000

Kilder i Syria: «Maks 225 000»