Mars 2015. Det er rett før påske i Youhanabad i Lahore, den største kristne enklaven i Pakistan. 150.000 innbyggere gjør seg klar til å feire sin viktigste høytid. De har lenge bedt om politibeskyttelse under gudstjenestene. Det har de ikke fått. Unge, lokale kristne menn har bestemt seg for å gjøre jobben selv. En av dem er 24 år gamle Sikander.

– Jeg hadde bare sett terror på TV og trodde ikke noe skulle skje, forteller han.

Sammen med andre unge menn står han foran St. John katolske kirke for å beskytte rundt 3.000 kirkegjengere. Ingen ukjente skal slippe gjennom den blå porten. En annen vakt er Akash Bashir (19).

– Plutselig ropte Akash til meg: «Steng porten! Det er en selvmordsbomber her!» forteller Sikander.

Den islamistiske gruppen Jamaat-ul-Ahrar, en fraksjon av Taliban, hadde planlagt å sprenge to kirker i Youhanabad samtidig. En mann med selvmordsbelte og en med skytevåpen skulle komme seg inn i hver av kirkene. Angriperne var forberedt på at kirkene hadde frivillige vakter. Det de ikke visste, var hvor langt de unge mennene ville gå for å beskytte kirkegjengerne.

– Da jeg hørte Akash rope, så jeg terroristen på vei inn porten. Med all kraft kastet jeg meg mot ham og dyttet ham ut, forteller Sikander.

 

Utenfor den katolske kirken i Youhanabad er det væpnede vakter. Sikhander står ved den samme porten som den han stod ved da en bombe eksploderte i mars 2015. Han gir seg ikke som vakt, tross terroren. Foto: Arif Bhatti.

Skutt i hodet

Til tross for at han ble skutt i hodet, klarte Sikander å stenge porten. Utenfor kastet Akash seg over selvmordsbomberen og holdt ham nede. «Slipp meg, jeg har en bombe, du kommer til å dø!» ropte angriperen, ifølge øyevitner. «Gjør som du vil, men jeg slipper deg ikke,» svarte Akash.

Da terroristen forsto at han ikke ville komme seg inn i kirken, detonerte han bomben. Akash døde momentant. Han har fått sitt martyrminnesmerke (bildet øverst i saken, fotograf: Arif Bhatti). Sikander ble truffet av jernporten og ble kastet bortover plassen foran kirken. Blodet rant.

– I ambulansen takket jeg Gud for at han hadde reddet kirken og kirkegjengerne, forteller Sikander. Også ved protestantiske Christ Church klarte vaktene å legge selvmordsbomberen i bakken. Slik hindret de at bomben gikk av inne. Hundrevis av liv ble spart.

– Vi setter stor pris på våre unge, frivillige vakter. Og takk Gud for at Akash Bashir valgte å gi livet sitt for å redde kirkegjengerne, sier pater Francis Gulzar i den katolske kirken. Akash Bashir har fått sitt eget martyrminnesmerke like ved kirken (bildet, foto: Arif Bhatti).

– Hvordan har terrorangrepet påvirket oppmøtet i gudstjenestene?

– Flere kommer nå enn før. Nå må vi ha to messer på søndager, og kirken er så full at 2-300 må sitte utenfor. Takk Gud for at de er sterke i troen og ikke lever i frykt.

Møt en modig kirkevakt, Sikander, i denne videoen

En blå himmel

En av dem som går mer i kirken enn før, er Sikander.

– Jeg er her hver dag, hvis ikke mister jeg min indre fred, forteller han. Sikander har bare ett øye, han hører bare på det ene øret, har mange metallbiter i kroppen og et skadet bein som hindrer ham i gå like lett som før.

– Men min tro er styrket. Jeg takker Gud for at jeg er i live og at jeg kan komme til kirken for å be. Og jeg er stolt over at jeg fortsatt beskytter Guds hus.

Sikander tar oss med inn for å vise oss hvordan hele kirkerommet er malt om i sterke farger etter angrepet. Taket er malt som en blå himmel. Kirkegjengerne skal bli oppmuntret og få hjelp til å slippe de traumatiske minnene.

– Jeg er stolt over å være kristen, men her i Pakistan blir vi ikke behandlet som likeverdige. Vi er aldri trygge, og møter diskriminering overalt, forteller Sikander. Selv ikke politiet stoler han på. Etter angrepene har myndighetene sørget for bevæpnet beskyttelse under gudstjenestene, som skarpskyttere på taket. Men kirkene fortsetter likevel med eget mannskap, for å være på den sikre siden. 

– Politiet stiller, men ofte er de mer opptatt av mobilen sin eller ser på tv, hevder vakten.

I den katolske Johannes-kirken kommer flere til gudstjeneste enn før terroren rammet. Foto: Arif Bhatti

Påsketerror igjen

April 2016. Ett år er gått i Youhanabad etter angrepene i 2015. På «martyrveggen» utenfor kirken henger bilder av de 22 dødsofrene fra angrepene. De fleste var vakter. Akash har fått eget minnesmerke.

Etter gudstjenestene påskedag drar lykkelige foreldre og barn til Gulshan-e-Iqbal-parken, en av Lahores største og mest populære, for en påskepiknikk. Så skjer det igjen. En selvmordsbomber sprenger seg i lufta bare meter fra barnas lekeområde. Igjen står Jammat-ul-Ahrar bak. Angrepet er uttrykkelig rettet mot kristne. 23 av de 75 dødsofrene er kristne, de andre er muslimer.

Shakeela Masih (40) mister sin sønn Aman John denne påskedagen.

– Ved Guds nåde så jeg ikke min døde sønn, men min hardt skadede mann John (45), slik at jeg fikk fraktet ham til sykehuset der de klarte å redde ham, forteller hun. Tårene triller mens moren viser bilder av gutten. Hver gang mediene melder om et nytt terrorangrep, kommer de traumatiske minnene tilbake.

– Vi frykter at vi vil miste flere, forteller Shakeela.

Preken i Johannes katolske kirke i Youhanabad. Foto: Arif Bhatti

Fikk hjelp

John kan ikke lenger arbeide, fysisk er han kommet til hektene, men han er sterkt preget av de traumatiske minnene. Som så mange kristne, tilhører familien de fattigste, og de var av mange familier som mistet sin hovedforsørger. Mange hadde ikke råd til sykehusregningen.

– Vi fryktet for at vi kom til å ende i dyp fattigdom og aldri kom til å leve et normalt liv. Heldigvis fikk vi hjelp av Human Friends Organization, sier Shakeela.

HFO hjalp dem med mat to ganger den første krisetiden, dekket utgifter til medisinsk behandling og har bidratt med psykisk traumebehandling. Familien har fått en rickshaw, mopeddrosje, som sikrer inntekt.

– Vi takker Gud for hjelp fra søstre og brødre i utlandet. Ellers hadde vi ikke klart oss, sier hun.

HFO har hjulpet 47 terrorrammede familier med mopeddrosjer, små butikker eller annen næringsvirksomhet for å gi dem et nytt levebrød.

Frykt og tro

Februar 2017. Stefanusalliansen besøker Pakistan samme uken som en ny terrorbølge skyller over landet. «Spiritualitet under angrep.» «Fire bomber på et døgn.» «Blodbad i Peshawar.» Dette er noen av avisoverskriftene under besøket. Flere hellige steder blir rammet. De fleste ofrene er muslimer. Terroren rammer blindt. En bibelskole-student blir drept på et marked.

– På grunn av terrorbølgen er mange redde, men de kommer likevel til å delta for fullt på påskegudstjenestene, sier HFO-leder Sajid Christopher (bildet)

– Vi kan ikke la frykten styre, sier pater Francis Gulzar. – Vi lever i tro. Lidelse er en del av kristenlivet, og har vært det siden kristendommens første dager. Det onde vil alltid eksistere. Vi skal kjempe mot det onde. Når mennesker lider, må vi støtte dem. Vår oppgave er å bringe Kristi fred og glede til all.

Han kan stole på at en smilende, enøyet Sikander passer på utenfor og ønsker alle kirkegjengerne en god påske.

April 2017: Så kommer meldingen om at de 42 som er fengslet for å ha brent to mistenkte levende etter bombeattentatene i mars 2015, er tilbudt å bli satt fri mot å gå over til islam. Det er far til en av de 42 som forteller dette til World Watch Monitor. 

 

AKTUELT

PROSJEKT