Ghazal Marzban. Foto: Article 18.
Det er vanskelig å lese historien til Ghazal Marzban uten å bli berørt.
Ghazal er kristen konvertitt i Iran. Nå sitter hun i det beryktede Evin-fengselet i Teheran. Hun soner en straff på ni år og åtte måneder etter å ha blitt dømt for «propaganda mot staten» og «sammensvergelse og samarbeid mot nasjonal sikkerhet».
I et brev som hun har klart å få ut av fengselet, forteller Ghazal om da hun første gang ble arrestert 17. mai 2023. Hun ble utsatt for trusler og et alvorlig overgrep og ble truet til taushet av agenter for Irans etterretningsdepartement.
Da hun ble arrestert på nytt i januar 2026, ble hun ført tilbake til det samme interneringssenteret. Hun visste hva hun hadde opplevd der tidligere, og fryktet at det samme skulle skje igjen.
I 22 dager ble hun holdt der. Hun beskriver dagene som torturlignende. Til slutt gikk hun til sultestreik og nektet både mat og vann. Etter ti dager, da hun var nær døden, ble hun overført til fengselet.
Det gjør sterkt inntrykk å lese brevet hennes.
Likevel skriver Ghazal om håp:
«Jeg håper at frøene til vår lidelse en dag skal spire, og at treet som representerer vår søken etter rettferdighet skal vokse seg sterkt.»
Et frø kan ligge skjult i mørket. Det kan se dødt ut. Men under jorden kan noe nytt være på vei.
Ghazal ønsker rettferdighet. Hun håper også at fortellingen hennes kan gi andre mot til å snakke åpent om uretten som skjer i Iran. De forsøkte å true henne til taushet. Likevel har hun valgt å bruke stemmen sin. Hun har gjort det selv om hun vet at hun risikerer negative følger i fengselet.
Samtidig bærer Ghazal på en annen bekymring. Mannen hennes har langt framskreden Parkinsons sykdom og er i dårlig helsetilstand. Hun har båret mye av sin egen smerte alene fordi hun var redd for hva det ville gjøre med ham dersom han fikk vite hva hun hadde vært utsatt for.
Hun sitter i fengsel. Mannen hennes er alvorlig syk.
Men begge er sett av Gud.
Gud kjenner Ghazal. Han ser henne bak fengselsmurene. Han kjenner frykten, smerten og håpet hun bærer på. Og ingen fengselsmur er tykk nok til å stenge Gud ute.
La oss derfor be for Ghazal og mannen hennes.
Bønnemener:
- Be om at Ghazal må bli løslatt, og at hun får beskyttelse, helsehjelp og omsorg mens hun sitter fengslet.
- Be om at Ghazal må kjenne Guds nærvær, trøst og fred, og at Gud må lege de dype sårene hun bærer på. Be også for mannen hennes og hans helse.
- Be om at frøene til Ghazals lidelse en dag må spire, og at håpet om trosfrihet og rettferdighet må vokse seg sterkt i Iran.
Takk for at du står sammen med Ghazal i bønn.
Vennlig hilsen
Stefanusalliansen
Daniel Hop-Hansen