Kristne Ghazal i iransk fengsel: ‘Jeg ble arrestert og voldtatt’

En katolsk iransk konvertitt forteller i et detaljert og opprørende brev at hun ble voldtatt i et interneringssenter underlagt Etterretningsdepartementet.

Ghazal Marzban startet i vår på soningen av en straff på 9 år og 8 måneder i det beryktede Evin-fengselet i den iranske hovedstaden Teheran. I mai ble hun dømt for «propaganda mot staten» og «sammensvergelse og samarbeid mot nasjonal sikkerhet».

Brevet der Mazban forteller at hun ble voldtatt, er publisert av det persiskspråklige nyhetsbyrået HRANA. Voldtekten fant sted etter at hun første gang ble arrestert i mai 2023.

Hennes mann lider av Parkinson.

«Torturligende dager»
I brevet beskriver Ghazal Marzban også hvordan hun etter å ha blitt arrestert for andre gang i januar i år, måtte utholde «22 torturlignende dager som nesten sendte meg i døden». Det skjedde i det samme interneringssenteret som hun satt i i 2023. Hun forteller at hele tiden var redd for at hun skulle bli utsatt for det samme som i 2023.

Nedenfor kan du lese en fullstendig oversettelse av Ghazal Marzbans rystende beretning. Stefanusalliansen har publisert dette fra vår partner Article 18.

Steve Dew-Jones i menneskerettsorganisasjonen Article 18 sier til Stefanusalliansen at brevet forteller om en «sjokkerende og fryktelig hendelse».

– Det er ikke uvanlig at fanger i Iran finner måter å få meldinger ut fra fengselet, selv om det selvsagt alltid innebærer risiko for negative følger. Men det er klart at i denne saken, der Ghazal har vært utsatt for  et fryktelig overgrep, følte hun at det var verdt å ta risikoen, sier Dew-Jones.

Her er Ghazal Marzbans brev

Det var 17. mai 2023, en forholdsvis kjølig ettermiddag med mildt vær, behagelig for en spasertur i parken. Det var en vane jeg hadde hatt i flere år for å ta vare på helsen min.

Mens jeg gikk tenkte jeg gjennom hendelsene det siste året og alt som hadde skjedd med oss, folket i Iran, siden 16. september 2022 [Mahsa Aminis død]: beretningene om menneskers lidelser, blodet som var blitt utgytt i gatene, livene som urettferdig var blitt tatt på veien mot frihet, smerten vi nok en gang hadde blitt tvunget til å undertrykke, og gatene som fortsatt vitnet om det iranske folkets solidaritet.

Jeg gikk rundt i parken. Gradvis ble skrittene mine fastere og raskere. Det var som om jeg for hvert skritt fjernet meg mer og mer fra verden rundt meg. Slagordet «Kvinne, liv, frihet» kunne fortsatt ses på murene rundt parken. Det fantes også håndskrevne budskap som så ut til å bære spor av små hender fra barneskolejenter, unge jenter som hadde skrevet slagord med fargeblyanter.

Jeg var oppslukt av tankene mine da to menn og en kvinne plutselig stilte seg foran meg. Jeg skiftet retning, men det virket som om de faktisk var ute etter meg. For å være ærlig ble jeg redd. I årevis hadde jeg visst at når mennesker med denne typen fremtoning konfronterte noen, var noe alvorlig i ferd med å skje.

 

Kvinnen bar chador (heldekkende kvinnedrakt) og ansiktsmaske. Etter covid-19-pandemien hadde det blitt normalt å bruke maske, men denne gangen virket masken å lukte frykt. Jeg vet ikke, kanskje de er mer redde enn oss når de står overfor sine ofre.

Jeg sto og stirret på dem helt til jeg hørte dem rope navnet mitt flere ganger og ble revet tilbake til virkeligheten:

«Fru Marzban, du må bli med oss. Du er arrestert.»

Jeg spurte hvorfor, men det eneste svaret var sinne og trusler. Jeg forsøkte å motsette meg å bli med dem. Men to menn til sluttet seg til gruppen og truet med å ta meg med makt dersom jeg ikke fulgte frivillig.

Det sto to hvite Samand-biler (iransk bilmerke) der. En kvinne og en mann, begge med ansiktsmasker, og jeg satte oss inn i den ene bilen, mens de andre gikk inn i den andre. Så snart jeg satt i bilen, bandt de et skjerf for øynene mine.

 

Det gikk omtrent en time, kanskje mer, jeg vet ikke. Jeg hadde mistet tidsfornemmelsen. Men jeg visste at jeg hadde blitt arrestert rundt klokken to om ettermiddagen. Det tok en stund før vi kom frem til bestemmelsesstedet, et sted jeg senere, under et nytt fengselsopphold, fikk vite var et av Etterretningsdepartementets operative interneringssentre.

Først registrerte en ung mann identitetsopplysningene mine i systemet. Deretter ble jeg tatt med av en kvinne til et rom for kroppsvisitasjon. Etter disse prosedyrene, som ikke tok særlig lang tid, fikk jeg bind for øynene igjen og ble ført til et rom der to kvinner var til stede. De sa at jeg måtte ta av alle klærne mine.

 

Frem til den dagen hadde jeg aldri vært arrestert og kjente ikke til hvordan slike prosedyrer foregikk. Jeg ble svært engstelig og gråt og tryglet dem om å slippe meg fri. Kvinnene, som bar chador og maske, sa at jeg ikke måtte være redd, at dette var en standard prosedyre og at jeg måtte undersøkes. De sa at dersom jeg gjorde som de ba om, ville jeg få ringe mannen min og fortelle ham at jeg var blitt arrestert.

Etter deres oppfordring tok jeg av jakken, men ble igjen overveldet av angst og frykt. Mens jeg var naken, svøpte de en chador rundt meg, tvang meg inn i en celle og forlot meg der.

Jeg reiste meg og så meg rundt. Gjennom en åpning høyt oppe på veggen som vendte ut mot mørket, forsto jeg at jeg befant meg under bakken. Det var en dusj og et toalett i rustfritt stål, adskilt fra resten av cellen med en lav vegg. Luften var fuktig og full av støv, og det ble stadig vanskeligere å puste.

 

Mindre enn ti minutter senere åpnet celledøren seg. Denne gangen kom en høy mann inn, kanskje rundt 180 centimeter høy. Han snakket med hard stemme, full av rop og sinne. Øynene hans var synlige under en svart hette som dekket hele ansiktet, bortsett fra øynene og munnen. Skjorten hang utenpå buksen; han så ut som andre menn som kler seg slik når de utfører undertrykkelse.

Han bar en rød agat-ring med inskripsjon, noe som skilte seg ut mot de ellers helsvarte klærne. Ut fra stemmen hans kunne jeg høre at han var i 30-årene. Han var så stor og kraftig bygget at kroppen hans fylte hele døråpningen da han kom inn. Fra det øyeblikket han trådte inn, forsto jeg at det som skjedde nå, på ingen måte var normalt.

Han ropte til meg og beordret meg til å skifte til de to plaggene han hadde kastet foran meg. Jeg var vettskremt. Jeg skrek og protesterte med all kraft jeg hadde. Det føltes som om livet ble revet ut av kroppen min.

Jeg befant meg i en tilstand av fullstendig hjelpeløshet. Jeg ønsket å hamre på døren og rope om hjelp. Jeg visste ikke hva som kom til å skje. Pusten ble tyngre; det føltes som om jeg fortsatt gikk i parken, raskere og raskere. Alt virket som en drøm. Jeg kunne ikke tro det.

Det var meg i hans hender, ikke i de varsomme hendene til min ektemann, en mann som i årevis hadde respektert mine grenser og min verdighet selv når han kjærtegnet eller kysset meg. Et øyeblikk kom jeg til meg selv: Nei, dette var virkelig. Jeg var fortsatt fanget i det rommet sammen med den mannen. Han hadde krenket grensene for kroppen min, grensene for min kvinnelighet og menneskelige verdighet. Min motstand, mine tårer, mine skrik ...

 

Tiden føltes som år. Jeg vet ikke hvor lenge, kanskje en halvtime, kanskje mindre eller mer, den brutale voldtekten varte. Etterpå ble jeg liggende alene på gulvet. Gulvet i et rom som var blitt rødt av den store blodflekken fra kroppen min.

Jeg tenkte på alle dem hvis navn og minner lever videre, de hvis dyrebare blod var blitt utgytt i gatene året før, mennesker hvis mest grunnleggende krav bare hadde vært et normalt liv.

Mindre enn fem minutter senere åpnet døren seg igjen. To kvinner med masker og chadorer, sammen med en annen kvinne kledd i hvitt som en sykepleier, kom bort til meg. De tok seg kort av tilstanden min og lot meg ta på mine egne klær igjen. De hadde til og med tatt med jakken min.

Flere menn fra den samme gruppen kom inn i cellen og lovet at jeg skulle bli løslatt samme kveld dersom jeg lovet å tie. Jeg satt i et hjørne av cellen med armene rundt knærne og ventet. Jeg hadde fullstendig mistet tidsfornemmelsen. Hele tiden føltes det som om jeg drømte. Men smerten i kroppen og den enda større smerten i sjelen min minnet meg stadig om én ting:

«Du er våken. Du er våken.»

 

De samme menneskene kom tilbake, bandt for øynene mine igjen og satte meg inn i den samme bilen som hadde fraktet meg dit. Under hele reisen truet de meg gjentatte ganger og advarte meg mot konsekvensene av å bryte tausheten. De slapp meg av i nærheten av hjemmet mitt. Det var fortsatt 17. mai, rundt klokken syv om kvelden.

Mobiltelefonen min hadde ringt flere ganger. Mannen min var bekymret fordi han ikke hadde hørt fra meg på så lenge. Jeg ringte ham og sa at jeg hadde gått en lengre tur enn planlagt og glemt å slå av lydløs modus på telefonen.

Jeg kom hjem. Ingenting føltes normalt lenger. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere lidelsen som var blitt påført meg.

Jeg var bekymret for mannen min. Han hadde lidd av fremskreden Parkinsons sykdom i flere år, og tilstanden hans var svært dårlig. Jeg visste ikke hva det ville gjøre med ham å få vite om noe slikt. Sykdommen hadde allerede knust ungdommen hans som en blomst revet av stilken, og det føltes ikke riktig å legge enda en byrde av lidelse på ham.

Jeg forble taus. Jeg isolerte meg og trakk meg unna andre mennesker. Jeg sluttet å gå i parken og brukte været som unnskyldning. Dag og natt holdt jeg sjelen min i armene og søkte helbredelse etter den ufattelige opplevelsen jeg hadde vært gjennom.

 

Den 14. januar 2026, rundt midnatt, ble jeg arrestert igjen. Situasjonen var lik den forrige, bortsett fra at mange andre kvinner var sammen med meg. Kanskje deres nærvær og det store antallet internerte gjorde meg noe mindre redd for at det samme skulle skje igjen.

Denne gangen ble jeg igjen ført til det samme stedet. Den største torturen under de 22 dagene jeg satt i Etterretningsdepartementets interneringssenter var frykten for at den forferdelige hendelsen skulle gjenta seg. Flere ganger protesterte jeg mot at menn kom og gikk i kvinneavdelingen, men ble møtt med hard behandling fra de ansvarlige.

Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å gå til sultestreik og nekte både mat og vann. Etter ti dager, da jeg var nær døden, ble jeg overført til fengselet.

 

Da jeg ble arrestert sist, forsøkte jeg flere ganger å registrere en formell klage på overgrepet, men hver gang nektet de å ta imot den og truet meg til taushet. Nå, syv måneder etter arrestasjonen og fengslingen, fortsetter jeg å utholde fengselets bitre hverdag, fortsatt plaget av angst utløst av synet av menn.

Likevel håper jeg at frøene til vår lidelse en dag skal spire, og at treet som representerer vår søken etter rettferdighet skal vokse seg sterkt. Gjennom denne personlige beretningen søker jeg rettferdighet for lidelsen som Etterretningsdepartementet har påført livet mitt. Kanskje kan jeg også bidra til å spre mot, slik at vi kan snakke åpent om slike urettferdigheter, som finner sted i den islamske republikkens mørke undertrykkelseskamre.

 

Jeg håper fortsatt på den dagen da landet mitt blir frigjort fra autoritært styre, særlig det religiøse autoritære styret som kvinner i årevis har stått i frontlinjen mot. Gjennom sivilt engasjement, idékamp ved universiteter, tenketanker og rettferdighetsorienterte samlinger, samt gjennom sivil ulydighet, har kvinner spredt mot og bidratt til seire.

Vi har bevist at vår evne til å seire er sterkere enn makten til missiler og bomber som brukes til dominans og underkastelse. Det var vi som tok protestene fra hjemmene våre og ut i gatene.

Vi vil igjen vende tilbake til idékampens frontlinje, helt til den dagen da tankefrihet, trosfrihet, friheten til å velge hvordan vi kler oss og frigjøring fra autoritært styre blir virkelighet for vårt kjære fedreland. Ikke gjennom et angrep fra en fiende, men gjennom motstanden fra oss, Irans kvinner og menn.

Leve friheten. Leve vårt fedreland, Iran.

Ghazal Marzban, august 2026