Hun har født tre barn på flukt fra blodig syrisk borgerkrig

Ti år er gått siden de folkelige demonstrasjonene mot regimet i Syria startet 15. mars 2011. Unge syrere demonstrerte som del av «Den arabiske våren». De håpet på demokrati. Det endte som en grusom arabisk vinter.

Demonstrasjonene utløste regimets blodige mottiltak og den grusomme borgerkrigen. Flere hundre tusen er drept, og millioner er drevet på flukt internt i Syria eller til nabolandene. Halvannen million syrere flyktet til Libanon, mange er også i Jordan. De aller fleste av de som har flyktet, har ingen mulighet til å vende tilbake til sine hjem eller til sine landsbyer. De har ingenting å vende hjem til.

I dag er omtrent hver fjerde person som bor i Libanon en syrisk flyktning. Libanon er rammet av krise på krise: Politisk krise, økonomisk krise, eksplosjonen i Beirut og den globale pandemien. Landet er i kne. På bare ett år har andelen flyktningfamilier som lever i ekstrem fattigdom, økt fra 55 prosent til 90 prosent. Med stadig flere libanesiske familier som også lever i fattigdom, øker spenningen mellom libanesere og flyktninger. 

Inne i Syria er det stor matmangel. Landet har ikke penger til å kjøpe for – valutaen har stupt i verdi. Det er internasjonale sanksjoner, og Russland har begrenset sin eksport av hvete på grunn av pandemien. En av våre kirkepartnere nordvest i Syria sier: «Før var det bomber overalt, men vi kunne sette mat på bordet. Nå er det på en eller annen måte tryggere, men folk sulter.»

Matmangel
Den kirkelige hjelpeorganisasjonen Merath i Libanon har et stort hjelpearbeid for flyktninger både i Libanon og inne i Syria. Vi arbeider gjennom lokale kirker.  Jana som ikke er hennes egentlige navn, har flyktet først to ganger internt i Syria, så til Jordan og deretter til Libanon. Hun og familien bor i en flyktningleir i Bekaadalen.

Her er hennes historie:

På flukt i ti år
«Jeg heter Jana og er fra landsbygda utenfor Aleppo.

Vi er en familie med 3 døtre og 4 sønner. Vi ble oppdratt av moren min. En regnfull natt ble landsbyen vår bombet. Vi og alle andre flyktet. Men min eldste bror ble borte i krigen. Vi vet ikke hva som skjedde med ham. Vi bosatte oss i en nabolandsby og bygde et telt av nylon. Vi fikk ikke med oss klær eller noe annet. Vi trodde ting ville roe seg i landsbyen vår og at vi snart ville kunne dra tilbake.

Vi dro frem og tilbake mellom hjembygda og landsbyen, helt til en natt da en ny bombe falt over landsbyen vår. Vi klarte ikke engang å åpne døren for å flykte. Da vi klarte å komme unna, dro vi sammen med slektningene våre. De hadde bil og reiste til en annen landsby. Vi bodde også der i et telt.

Flyktet mot Jordan
Moren vår tok seg av oss siden far vår hadde giftet seg på nytt og hadde fått en annen familie. Vi barna kunne ikke fortsette utdannelsen, for skolene ble stengt da krigen startet. Vi bodde i telt lenge, til vi flyttet til enda en landsby, bygget en liten hytte og bodde der.

Vi fikk arbeid hos en familie og hjalp dem med å dyrke og plukke grønnsaker. Vi bodde der til det ikke lenger var trygt. Da flyktet vi i retning Jordan. På den tiden giftet faren vår den eldste søsteren min bort til fetteren vår.

Vi bodde ved grensen til Jordan i to måneder til de jordanske myndighetene slapp oss inn. Vi bodde i en flyktningleir, og broren min begynte å jobbe og forsørge oss økonomisk.

Giftet meg med fetteren min
Jeg giftet meg da med fetteren min og fødte min eldste datter. Min mann fikk jobb for en jordansk mann som nektet å betale lønn. De kranglet, og jordaneren klaget på mannen min. De jordanske myndighetene deporterte mannen min tilbake til Syria, selv om han hadde bodd i Jordan i 7 år da det skjedde.

Han bodde i Syria i et år til jeg dro etter sammen med datteren vår. Vi bodde i et telt. I Syria fødte jeg den andre datteren vår. Da det ikke lenger var trygt å oppholde seg der,  kom vi oss til Libanon for rundt 2 år siden. Her i Libanon fødte jeg sønnen vår.

Etter at vi flyktet fra Jordan har mannen min forandret seg mye. Han er deprimert. Han føler at han har en stor byrde på skuldrene og vet ikke hva han skal gjøre. Vi får ingen form for økonomisk bistand, ikke engang fra FN. Mannen min jobber som bygningsarbeider og får lønn hver dag.
 

«Kommer ikke tilbake på Syria på lenge»
Jeg kan ikke forestille meg at vi kommer tilbake til Syria i nær fremtid. Vi har ikke noe hus eller noe annet igjen i Syria. Vi kan heller ikke dra til Jordan hvor familiene våre er, fordi mannen min har innreiseforbud. Jeg håper bare at vi alle en dag kan bli gjenforent med familiene våre. Jeg kunne ikke forestille meg at krigen ville vare så lenge da dette startet i 2011.

Det er veldig vanskelig å ikke ha noe støttesystem. Barna mine vokser opp uten å engang kjenne sin storfamilie. Jeg håper også at barna mine vil kunne fortsette studiene. Jeg vet at hvis jeg hadde en sjanse til å fortsette min egen utdannelse, hadde jeg hatt et bedre liv.

Glad for flotte barn
Som mor er jeg glad for og velsignet med sunne barn. Jeg er stolt av dem. De er smarte, og de forstår alt jeg forteller dem. Faren deres er ved deres side og tar seg av dem også. Den vanskeligste delen er å sørge for dem økonomisk. Du må gjerne spørre meg hvorfor jeg fødte 3 barn. Etter å ha født to døtre ønsket min manns familie en sønn. I samfunnet vårt har guttene familiens navn.

Her er det mange som fremdeles gifter bort døtrene i en alder av 17. Jeg vil ikke gjøre det mot døtrene mine. Jeg angrer på at jeg giftet selv meg så tidlig.»

Så langt Janas historie.
 

Håpets budbringere

Merath samarbeider med lokale kirker både i Libanon og Syria. Våre lokale kirkepartnere har uselvisk og utrettelig svart på behovene til sårbare familier som er rammet av krigen. I en tid med overveldende behov er det troen som holder dem i gang. Håpet de har til Gud, holder dem oppe uansett tragiske omstendigheter.

Fader Nicolas, som Merath samarbeider med sørvest i Syria, sier: «Hjelpetjenesten hjalp kirken til å bli et fyrtårn og har styrket vårt vitnesbyrd. Under veldig mørke omstendigheter ber vi og jobber for å forbli håpets budbringere. Noen ganger føler vi at bare det å besøke familiene er nok til å gi dem håp. Vår tilstedeværelse i seg selv trøster dem.»

Mørket vil ikke overvinne lyset
Til tross for de mange utfordringene er vi overbevist om at mørket ikke vil være i stand til å overvinne Guds lys. Tvert imot, akkurat som du best kan se stjernene når det er helt mørkt, stoler vi på at Guds lys bare vil skinne lysere og lysere når mørket fortsetter å spre seg.

«Gud er god»
Fader Nicolas avslutter: «Vi aner ikke hva morgendagen byr på, og det kan fortsatt bli verre og verre, men vi håper alltid og ber for det beste. Historisk sett har ingen krig fortsatt for alltid. Vi er håpefulle om at borgerkrigen vil stoppe på et tidspunkt, forhåpentligvis snart, slik at vi kan begynne aktivt å bygge landet vårt opp igjen. Inntil da og så lenge vi er i stand til å holde fast ved det vi har i Gud, vil vi ha det bra. Vi må alltid fortsette å smile. Gud er god.»

Be for våre kirkepartnere at de forblir fast forankret i Gud og blir fylt med håp, fred og glede som bare finnes i Ham. Be for at situasjonen i både Syria og Libanon skal bli bedre, og at Gud skal sørge for folks ethvert behov når de lider og såres.
 

LES MER OM MERATHS HJELPEARBEID