‘Hat og konspirasjonsteorier rammer kristne og muslimer’

Religiøs nasjonalisme, selektiv rettferdighet og det krympende rommet for religionsfrihet i Nepal, skriver BP Khanal fra Nepal.

Nepal er allment anerkjent som en nasjon med et enestående mangfold. Landet er hjem for mange etniske grupper, språk, kulturer og religiøse tradisjoner som har eksistert side om side i århundrer.

Etter den politiske omveltningen i 2006 og vedtaket av Nepals grunnlov i 2015, omfavnet landet formelt et føderalt demokratisk system med en republikk og konstitusjonell sekularisme. Dette skapte håp blant minoritetssamfunn om at Nepal ville bli et genuint inkluderende og demokratisk samfunn der alle borgere, uavhengig av religion eller tro, kunne nyte lik verdighet og konstitusjonell beskyttelse.

Alvorlig bekymring
Likevel gir realitetene som mange religiøse minoriteter opplever i dag, grunn til alvorlig bekymring for hvilken retning landet beveger seg i. De siste årene har fremveksten av aggressiv religiøs nasjonalisme i økende grad preget offentlig diskurs, politiske narrativer og sosiale holdninger. Med slagord som «å beskytte nasjonal identitet» eller «å forsvare tradisjonell religion», har ekstrem retorikk og diskriminerende praksiser blitt mer normalisert. Denne utviklingen har bidratt til frykt, trakassering og ulik behandling av religiøse minoriteter, særlig kristne og muslimer.

Et av de mest bekymringsfulle aspektene ved denne situasjonen er den tilsynelatende dobbeltstandarden i anvendelsen av lover knyttet til religion og religiøse ytringer. Uttalelser som åpent fornærmer eller retter seg mot minoritetsreligioner, tolereres ofte uten konsekvenser når de kommer fra politisk innflytelsesrike personer tilknyttet majoritetsorientert religiøs nasjonalisme. Samtidig møter kristne og muslimer ofte anklager, arrestasjoner, sosial fiendtlighet eller juridisk trakassering når de offentlig praktiserer eller deler sin tro med andre. Denne motsetningen reiser viktige spørsmål om rettsstaten, konstitusjonell likhet og Nepals forpliktelse til internasjonale menneskerettighetsstandarder.

Fremveksten av religiøs nasjonalisme
Religiøs nasjonalisme i Nepal er ikke bare et uttrykk for kulturell stolthet eller åndelig identitet. I økende grad har den blitt en politisk ideologi som søker å definere nasjonal identitet primært gjennom én dominerende religiøs tradisjon. Innenfor dette rammeverket blir religiøse minoriteter ofte fremstilt som «fremmede», «truende» eller «anti-nasjonale», uavhengig av deres langvarige bidrag til nepalsk samfunn.

Denne atmosfæren har oppmuntret enkelte offentlige personer, politiske aktivister og mediestemmer til å bruke oppildnende språk mot minoritetssamfunn, uten at de i særlig grad er ansvarliggjort. Hatytringer, konspirasjonsteorier og feilinformasjon om kristne og muslimer sirkulerer bredt i offentlige rom og på sosiale medier. Minoritetsgrupper blir ofte anklaget for å «ødelegge kultur», «kjøpe konverteringer» eller «undergrave nasjonal enhet», ofte uten bevis.

Slik retorikk skaper et farlig sosialt miljø. Den forsterker mistillit mellom grupper og svekker det demokratiske prinsippet om at statsborgerskap ikke skal avhenge av religiøs identitet. Når religiøs nasjonalisme blir aggressiv og ekskluderende, fremmer den ikke lenger sosial harmoni. I stedet skaper den forhold som ligner sosialt og ideologisk anarki. Emosjonell majoritetstenkning begynner å overstyre konstitusjonelle verdier og juridisk konsistens.

Emosjonell majoritetstenkning begynner å overstyre konstitusjonelle verdier og juridisk konsistens.

BP Khanal

 

I et demokratisk samfunn styrt av rettsstaten skal ingen gruppe slippe å bli ansvarliggjort. Ingen skal ha mindre beskyttelse på grunn av sin tro enn andre. Dessverre opplever mange minoritetssamfunn i Nepal i økende grad at loven ikke anvendes likt.

Konstitusjonelle garantier og motsetninger
Nepals grunnlov garanterer religionsfrihet som en grunnleggende rettighet. Den anerkjenner retten til å bekjenne, praktisere og beskytte sin religion i samsvar med egen tro. Nepal er også part i flere internasjonale menneskerettighetsinstrumenter, inkludert Verdenserklæringen om menneskerettigheter og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR), som begge beskytter tanke-, samvittighets-, religions- og ytringsfrihet.

Til tross for disse forpliktelsene har juridiske uklarheter og selektiv håndheving skapt alvorlige bekymringer. Særlig har paragraf 156 i straffeloven fra 2017 blitt svært kontroversiell blant religiøse minoriteter og menneskerettighetsforkjempere.

Loven kriminaliserer handlinger som kan såre religiøse følelser eller forstyrre en annens religion. Selv om lover som beskytter offentlig orden og religiøs harmoni kan være legitime i prinsippet, har den vage formuleringen åpnet for misbruk og selektiv tolkning. I praksis har loven ofte blitt brukt uforholdsmessig mot kristne som anklages for «misjonering» eller «konvertering», selv i situasjoner som gjelder frivillige religiøse samtaler, bønnemøter, humanitært arbeid eller vanlig forkynnelse.

Kristne er blitt arrestert
Mange kristne hevder at det å dele sin tro fredelig er en grunnleggende del av religionsfriheten. For kristne er Jesu bibelske befaling om å «gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler» ikke bare en personlig preferanse, men en essensiell del av deres religiøse kall. Forkynnelse, bønn for andre og dåp er sentrale uttrykk for kristen tro, praktisert globalt i demokratiske samfunn.

Likevel blir slike aktiviteter ofte møtt med mistanke i Nepal. Kristne har angivelig blitt arrestert, pågrepet, avhørt og offentlig anklaget bare for å utøve fredelig religiøs praksis. Noen ganger har selv private samlinger eller sosiale hjelpetiltak blitt fremstilt som ulovlig religiøs konvertering uten tilstrekkelig bevis.

Denne situasjonen skaper en oppfatning av at paragraf 156 fungerer på lignende måte som blasfemi- eller antikonverteringslover i mer restriktive samfunn, der religiøse minoriteter lever under konstant frykt for anklager. Problemet er ikke bare lovens eksistens, men den ujevne og politisk påvirkede måten den håndheves på.

Selektiv rettferdighet
Den største bekymringen blant religiøse minoriteter er kanskje oppfatningen av selektiv rettferdighet. Offentlige uttalelser som fornærmer kristne eller muslimer blir ofte ignorert når de kommer fra politisk tilknyttede personer eller støttespillere av religiøs nasjonalisme. Krenkende ytringer og hatretorikk kan spre seg uten etterforskning eller rettslige konsekvenser. Samtidig kan minoriteter raskt bli utsatt for politianmeldelser eller offentlig raseri når de deler sin tro, distribuerer religiøst materiale eller holder bønnemøter.

Denne ubalansen sender et farlig signal: enkelte religiøse grupper ser ut til å ha større beskyttelse og frihet enn andre. Ulik behandling undergraver tilliten til demokratiske institusjoner og svekker rettssystemets troverdighet. Religionsfrihet kan ikke bare gjelde flertallet. En virkelig demokratisk og sekulær stat må beskytte alle grupper likt, også upopulære eller sårbare minoriteter. Sekularisme, i konstitusjonell forstand, skal ikke bety fiendtlighet mot religion eller favorisering av én tradisjon, men sikre nøytralitet, rettferdighet og likt statsborgerskap.

Når statlige institusjoner ikke reagerer konsekvent på religiøs intoleranse, kan de utilsiktet oppmuntre til ekstremisme og polarisering. Taushet overfor majoritetsbasert intoleranse kan forsterke diskriminering og fiendtlighet.

Religiøse minoriteters bidrag
Fremstillingen av kristne og andre minoriteter som en trussel overser deres langvarige bidrag til Nepals utvikling. Kristne organisasjoner har i flere tiår bidratt med utdanning, helsetjenester, katastrofehjelp, barnevern og samfunnsutvikling, særlig i avsidesliggende områder. Mange sykehus, skoler og hjelpetiltak drevet av kristne har kommet mennesker til gode uavhengig av religion eller bakgrunn.

Muslimske samfunn bidrar også betydelig til Nepals sosiale, økonomiske og kulturelle liv. Likevel møter minoriteter ofte mistillit og sosial ekskludering på grunn av sin religiøse identitet.

Spørsmålet er derfor ikke bare juridisk, men også sosialt og politisk. Minoriteter søker i økende grad anerkjennelse som fullverdige borgere med rett til like rettigheter og verdighet.

Internasjonalt ansvar og menneskerettigheter
Det internasjonale samfunnet bør rette større oppmerksomhet mot situasjonen for religionsfrihet i Nepal. Selv om Nepal presenterer seg som en sekulær og demokratisk stat, tyder bekymringer fra minoriteter på et økende gap mellom idealer og praksis.

Internasjonale aktører bør oppmuntre Nepal til å styrke rettsvernet for minoriteter, sikre lik håndheving av loven og forhindre misbruk av lovverk mot fredelig religiøs praksis. Dette handler ikke om å undergrave landets suverenitet, men om å støtte dets demokratiske forpliktelser.

Nepal ved et veiskille
Nepal står ved et veiskille. Landet kan enten bevege seg mot en inkluderende demokratisk fremtid basert på likhet og pluralisme, eller la aggressiv religiøs nasjonalisme svekke grunnleggende prinsipper. Religionsfrihet er en universell rettighet som gjelder alle borgere. Selektiv håndheving av loven og økende intoleranse truer ikke bare minoriteter, men også landets demokratiske fremtid.

Nepals styrke har alltid vært mangfoldet. Å beskytte dette gjennom rettferdighet, dialog og like rettigheter er avgjørende for landets fremtid og internasjonale troverdighet.

For mer om temaet:
BP Khanal, PhD
www.bpkhanal.com
 

• LES OGSÅ: VALG GA POLITISK DAGGRY I NERPAL. HVA SKJER MED TROSFRIHETEN?