Bøn i fengsel: ‘Eg kan døy for deg, Gud, men vern meg mot valdtekt’
Konvertitt frå Iran les Bibelen på farsi.
Neda, som leier huskyrkjer i Iran, har smakt ayatollah-styrets brutale avhøyr under to arrestasjonar. Svært motvillig flykta ho frå ein dom på eitt års fengsel.
– Det var traumatisk å reisa frå Iran, seier Neda til Magasinet Stefanus.
Neda, som vart fødd i Isfahan sentralt i Iran, vaks opp i ein aktiv muslimsk familie. Ho bad muslimske bøner frå ung alder.
Mors sinne
Ei av systrene hennar, Shima, var den første i familien som kom til tru på Jesus, tidleg på 2000-talet. Ho som hadde flytta til hovudstaden Teheran, kom seg ut av ein mørk depresjon og fortalde familien om den nye trua.
– Vi merka at ho var blitt så annleis og glad, seier Neda.
Men mora vart sint, kalla dottera «urein» og ville ikkje tilgje Shima dersom ho hadde vore i ei kyrkje.
Men Shima let seg ikkje stogga. Ho gav systrene ein Jesus-film som gjorde Neda nysgjerrig på Gud.
Då familien flytta etter Shima til Teheran, møtte dei også vener av Shima i ei huskyrkje. Vitnemåla hadde verknad: Etter eit halvt års tid hadde heile familien byrja å tru på Jesus.
Hemmeleg dåp
I Teheran vart dei hemmeleg døypte i ei kyrkje. Pastorar i denne kyrkja døypte folk frå huskyrkjer fram til 2003, då det vart altfor risikabelt. Kyrkjer som heldt fram med å ta imot konvertittar og forkyna på nasjonalspråket farsi, vart etter kvart stengde av regimet. I dag har konvertittar berre huskyrkjer – undergrunnskyrkjer – å møtast i.
Ingen bad dei unge kvinnene om å gjera det. Men Neda, Shima og ei anna syster ville dela den nye trua si med andre. Kvar veke tok dei buss til Isfahan, der dei hadde vakse opp, eller til andre byar. Dei tilbaud seg å be for sjuke på sjukehuset. Dei delte ut nytestamente og etablerte huskyrkjer i fleire byar.
Arrestert og avhøyrd
I 2011 vart Neda arrestert første gongen – ho hadde nettopp møtt ei kvinne i ein park. Neda vart halt inn i ein svart bil og frakta til etterretningstenesta i Teheran. Bygningen såg ut som eit bustadhus. Neda vart avhøyrd og beden om å skriva under på at ho ville venda tilbake til islam og aldri meir fortelja nokon om Jesus.
Ho nekta å skriva under. Då Neda til slutt skreiv under på at ho ville slutta å be på sjukehus, vart ho sleppt fri.
– Men eg heldt ikkje løftet, smiler Neda.
Dei unge kvinnene tok forholdsreglar – dei brukte kallenamn og bytte mobiltelefonar jamleg. Ingen fekk på førehand vita kvar dei reiste. Huskyrkjer i éin by visste ikkje om huskyrkjer i andre byar. I nokre byar brukte dei hijab for ikkje å vekkja merksemd.
Arresterte eit dusin
Tidleg i 2013 var Neda, systrene hennar og andre leiarar samla i ein heim nær Isfahan. Dei hadde nett lese om apostlane som vart fengsla då det banka hardt på døra. Om lag 15 etterretningsfolk storma inn.
– Dei filma oss og registrerte namn og andre personopplysningar. Dei konfiskerte bankkort, telefonar, dokument og ID-kort. Vi var i sjokk. Dei tok bilete av oss utan hovudplagg for å framstilla oss som om vi hadde gjort noko usømeleg, fortel Neda.
Eit dusin vart arresterte og førte til Dastgerd-fengselet, til ei avdeling der etterretningstenesta held politiske fangar. Avhøyra kunne vara i sju timar kvar dag.
– Eg bad: «Eg kan døy for deg, Gud, men lat ikkje han som avhøyrer meg, valdta meg».
Kross var rissa inn i bord
Medan Neda bad, oppdaga ho eit kors som var teikna på bordet av ein tidlegare fange – «eit teikn på at Gud var med meg.»
Dei arresterte kvinnene som var delte på to celler, bad for alle i huskyrkjene og heldt nattverd saman.
På celleveggen hadde tidlegare fangar skrive bibelvers og helsingar som: «Gud lever, Gud er kjærleik, Gud vil hjelpe deg.»
– Vi skreiv fleire bibelvers, fortel Neda. På den første sida i ei muslimsk bok i cella skreiv ho dessutan nokre ord om Jesus og ei bøn, som ei helsing til seinare fangar.
Eg vart sjokkert over at dei visste både om huskyrkja og om dåpen.
Neda om etterretningsoffiser
«Kvit tortur»
Kvar einaste dag hadde mannen som avhøyrde Neda, på seg ei rosa skjorte. Fargen vart traumatisk, det var ein del av «kvit tortur» – hardt psykologisk press.
Neda fekk eit skjema med spørsmål ho skulle svara utførleg på. Ho fortalde om omvendinga, men gav ingen informasjon om huskyrkjene. Neda skreiv at ho var døypt i Den heilage ande, men nemnde ikkje dåpshandlinga i Teheran.
Foto: Pars Theological Center
Vart banka opp med sko
Mannen som avhøyrde henne, tok skjemaet og gjekk ut. Ein eldre offiser kom inn. Han tok av seg den eine skoen og slo Neda i hovudet, nakken og ansiktet. Offiseren sa: «Du laug om dåpen!»
– Eg vart sjokkert over at dei visste både om huskyrkja og om dåpen, vedgår Neda.
Kvinnene vart etter nokre dagar overførte til kvinneavdelinga i det vanlege fengselet.
– Vi bad for fangar med alkohol- og rusproblem, masserte dei for smerter og vaska håret deira, fortel Neda.
Vi bad for fangar med alkohol- og rusproblem, masserte dei for smerter og vaska håret deira
Neda
Vaska celler, fortalde om Jesus
Den persiske nyttårsfesten nærma seg. Kvinnene reingjorde alle rom frå golv til tak. Då ein fange spurde kvifor, fortalde dei han om Jesus.
Bortsett frå å bli slått med ein sko, vart Neda ikkje fysisk mishandla. Men den «kvite torturen» var hard nok: Ho vart truga med at familien hennar ville bli arrestert, og at ho sjølv kunne bli plassert i mannsavdelinga og bli valdteken.
Ein natt vart Neda sett i ei iskald celle. Offiserane ville vita kvar ho gøymde biblar.
– Til dei som avhøyrde oss, sa vi: «Vi ber for dykk og familiane dykkar. Vi velsignar dykk, vi forbannar dykk ikkje.»
Sjokk for faren
Det var eit sjokk for faren deira å få vita at døtrene sat i fengsel. Han kjøpte dei fri mot kausjon. Men svært høgt blodtrykk gav mannen nyresjukdom.
Utpå våren møtte dei i retten. Ei av systrene hadde drøymt at dei skulle be for dommaren: «Herre, tal til hjartet hans, han som er sett til å avgjera saka vår.»
Dommaren var ein mulla. Rett før rettsmøtet vart dommaren bytt ut.
– Dommaren brukte ein halvtime på kvar av oss systrene, mot fem minutt på kvar av dei andre. Vi delte vitnemålet vårt og tala om Jesus, fortel Neda.
Takka dommaren
Då dei kom for å få dommen, takka Neda dommaren for at han hadde lytta. Dommaren sa at dersom det hadde vore opp til han, ville han frikjent dei. Men sidan aktor kravde streng straff og etterretningstenesta pressa på for fleire års fengsel, sa dommaren at han måtte dømma dei til eitt år i fengsel.
Dei vart dømde for «propaganda mot regimet, forkynning av evangelisk kristendom og etablering av huskyrkjer», slik påtalemakta kravde.
– Eg bad til Gud: «Dersom du vil at eg skal sona eitt år i fengsel, er eg klar, for eg vil ikkje reisa frå Iran», fortel Neda.
Det var traumatisk å reisa. Eg ville heller ha sona straffa og blitt verande i Iran.
Neda
Reiste frå Iran
Før ankedomstolen skulle avgjera saka deira, vart to av leiarane i ei huskyrkje dei hadde etablert, arresterte. Pastoren som hadde døypt systrene, hadde alt flykta frå Iran. No åtvara han: «De må også dra. Det vil skada dei som no er arresterte, dersom de blir verande, fordi regimet kjenner til dykk.»
Shima og mannen hadde alt reist. No på slutten av 2014 reiste Neda og ei anna syster også, dei kjende at dei ikkje hadde noko val.
– Det var traumatisk å reisa. Eg ville heller ha sona straffa og blitt i Iran. Men tryggleiken for dei to arresterte gjorde at vi drog.
Pastor på avstand
Neda og systrene gjorde ferdig ein bachelorgrad i teologi ved Pars Theological Centre. Frå London utdannar Pars leiarar for den iranske kyrkja med nettbaserte kurs og konferansar.
Tre år seinare gifta Neda seg med ein mann som hadde engelsk statsborgarskap og flytta til England. Ho er framleis pastor for huskyrkjer i heimlandet. I periodar utan internett – først då regimet slo ned protestar, og deretter etter at Israel og USA gjekk til krig – har kontakten vore liten.
– Sjølv om forfølging skaper mange hinder, ekspanderer Guds rike med kraft gjennom huskyrkjer i Iran. Midt i alt dette ber vi for dei, seier Neda.
Merk: Vi har endra alle namn av omsyn til tryggleiken for Neda og familien.
Kyrkjer og huskyrkjer i Iran
Kyrkjebygga i Iran høyrer til dei armenske og assyriske folkegruppene.
Dei kan praktisera kristen tru, men berre i kyrkjene og på eigne etniske språk.
Det er forbode å dela trua med menneske som har farsi (iransk) som morsmål.
Konvertittar har forbod mot å bruka kyrkjene.
Konvertittar må møtast i huskyrkjer/undergrunnskyrkjer.
Huskyrkjene vert stempla som trugsmål mot nasjonal tryggleik.