Asia Bibi gleder seg over frifinnelsen og over gjenforeningen med familien.

Asia Bibi gleder seg over frifinnelsen og over gjenforeningen med familien.  


Her forteller den pakistanske, kristne tobarnsmoren Asia Bibi om da hun i 2010 ble dødsdømt for blasfemi. Dette ber et utdrag fra boken «Asia Bibi. Endelig fri!» som er skrevet sammen med den franske journalisten Anne-Isabelle Tollett. Oversatt fra fransk av Egil Halmøy. Utdraget er gjengitt med tillatelse fra Vårt Land forlag som utgir boken høsten 2020. 

-

«Asia Noreen Bibi dømmes herved, i henhold til paragraf 295 C i pakistansk lov, til dødsstraff ved hengning og en bot på 300 000 rupier.» 

Dommen gjenlyder fremdeles i ørene mine. 

Tiden stoppet opp, jeg greide ikke å røre meg, jeg trodde ikke det jeg hørte. Dommerklubba sendte meg rett i døden, og jeg ville ikke dø. Jeg gispet etter luft. Varme tårer strømmet nedover ansiktet mitt, og ingenting kunne stanse flommen. Jeg gjemte ansiktet i knærne for å drukne smerten og slippe å være vitne til denne oppvisningen i hat. 

 Jeg følte meg mutters alene. Disse menneskene som jeg ikke kjente, hyllet dommeren begeistret. De gledet seg over at jeg skulle dø, og ropte: «Død over den kristne dama! Allahu akbar!» De ga meg sviende og ydmykende lusinger og øste ut sin forakt. Hvorfor hatet de meg? Hvorfor hadde de løyet? Hvilken rolle spilte det for dem og deres liv om jeg var død eller levende? Jeg var bare en fattig bondekone. Hvordan kan man glede seg over at et fremmed menneske skal dø?

Den onde gleden 
De tre mullaene smilte i sine buskete skjegg og fikk begeistret applaus da de gikk ut av rettssalen. Denne onde gleden gjorde meg nedslått og trist. Én ting jeg var sikker på der og da, var at jeg aldri ville kunne glede meg over andres lidelse. 

Jeg hadde vært naiv nok til å tro at de ville innse at jeg var uskyldig, siden jeg ikke hadde gjort noe. Jeg lukket øynene og ba inni meg: Kjære Gud, kjære Jesus, gi meg styrke, jeg er ikke opplyst nok til å forstå denne utbredte galskapen.  

Brått ble tankene mine avbrutt av at noen ropte «opp med deg!». Politimennene hadde grepet meg hardt i armen. De fryktet at folkemengden skulle bli uhåndterlig, og sørget for å få meg ut gjennom bakdøra før jeg ble lynsjet på stedet, noe som fortsatt hender i hjemlandet mitt. Her, når man er anklaget for å ha vanhelliget profeten eller Koranen, risikerer man å dø til lyden av hyling fra en rasende mobb.


I varebilen som fraktet meg tilbake til fengselet, ble jeg lagt i lenker som om jeg var et rasende villdyr. 

Asia Bibi



Lagt i lenker som et dyr 
I varebilen som fraktet meg tilbake til fengselet, ble jeg lagt i lenker som om jeg var et rasende villdyr. Enda jeg ikke var bundet da jeg ble ført til rettsbygningen. Men jeg kunne lese i de kalde øynene deres at nå var jeg mindre verdt enn et dyr. Dommen hadde gjort meg til en spedalsk. Jeg var verre enn en uren, verre enn djevelen, verre enn om jeg hadde skabb. Jeg vred på hodet i håp om å få øye på Ashiq (Asia Bibis mann, red.) gjennom vinduet, for jeg visste at han hadde gjemt seg et eller annet sted i nærheten. Jeg trengte godheten hans, kjærligheten hans, støtten hans, for å få styrke til å vende tilbake til fengselet. 

Den siste gangen han besøkte meg, hadde vi sammen bestemt at han ikke skulle være til stede under rettssaken, at det var tryggest. Vi ville risikert at publikum gikk løs på ham. Han hadde lovet å be for meg under hele rettssaken, og å holde seg like i nærheten. 

Vi var begge overbevist om at jeg ville være fri om kort tid. Og disse utsiktene gjorde oss rolige. Snart ville fengselet være fortid.

Grusomme timer 
Tilbake i cellen min ble jeg liggende kraftløs i flere timer, fullstendig tom i både hodet og hjertet. Jeg hadde ikke engang flere tårer igjen. Jeg stirret tomt inn i den skitne veggen like ved døra da en ertelysten rotte stanset like foran meg, som om den ba meg ta meg sammen. Vi så på hverandre. 

«Kan du tenke deg», sa jeg til den, «de vil se meg dø for noe jeg ikke har gjort. Se meg henge i enden av et rep … det er forferdelig! Og i tillegg må jeg betale en bot på 300 000 rupier. Men et helt liv er ikke nok til å skrape sammen en slik sum. Må man betale for å dø, for å bli begravet, for å slippe ut av skjærsilden eller inn i himmelen?»

Herre, hvorfor setter du meg på slike prøver? Gi meg styrke til å holde ut. Jeg overgir meg i dine hender i denne prøvelsen. Jeg stoler på deg, men ikke forlat meg. Velsign meg og vær et lys for Ashiq og barna våre. Hjelp meg å bevare et hengivent og troende hjerte. Ikke la tvilen ta bolig i oss. 
 
 

 

 

Btxt Asia Bibi og Toullet Asia Bibi sammen med journalist Anne-Isabelle Tollett som har ført boken «Asia Bibi. Endelig fri!» i pennen. Foto: Forlaget Rocher

Hvorfor hater de?
Jeg var uskyldig, og dommernes jobb er vanligvis å verne om sannheten. Like før dommen falt, fikk de meg til å trykke tommelen mot noen dokumenter for å signere dem, men jeg kunne ikke lese og var dum nok til å tro på menneskenes rettssystem. Jeg sa til meg selv at så viktige mennesker som dommerne måtte stå på rettferdighetens side, og at alle disse papirene ville hjelpe meg å slippe ut av fengselet, og det fort.  

Lille rotte, hvorfor er menneskene så onde? Hvorfor hater de dem som ikke tror på det samme som dem? Man kan vel ha forskjellig religion og likevel leve uten å hate hverandre? Jeg har alltid hatt respekt for islam og alltid passet på å ikke si noe fornærmende. Du skulle ha sett ansiktsuttrykket til Mafia da dommen ble avsagt. Gledeshylene hennes ringer fortsatt i ørene mine, som kirkeklokker, som om livet hennes avhang av min død. Men ved å dømme meg ble de alle mordere, for man dreper ikke dem som ikke har gjort noe galt. Det er ikke det religionene lærer oss. 


Gledeshylene hennes ringer fortsatt i ørene mine (...) som om livet hennes avhang av min død. 

Asia Bibi 

Visste jeg var uskyldig
Selv om jeg ikke vet stort om Koranen, husker jeg at advokaten min (han jeg kan takke for at jeg er fri i dag) siterte dette koranverset i Høyesterett: 

«Den som dreper en uskyldig, dreper hele menneskeheten.» 

Allah var altså ikke enig i denne dommen, og han visste at jeg var uskyldig. Selv om jeg visste lite om verden utenfor Pakistan, hadde jeg hørt på TV at i mange land var det ikke dødsstraff lenger, fordi det ble sett på som barbarisk. Og i de landene man holdt fast ved det, ble det bare brukt som straff for brutale mord. I mitt hjemland ville loven drepe meg, men det dødsstraffen gjorde, var bare å forvandle de anklagede til ofre og dommeren, samt de som støttet ham, til mordere. 

Alle la feller for meg 
Rotta beveget hodet fra side til side, men sluttet plutselig og ble stående helt ubevegelig som om den lyttet oppmerksomt til meg. Da jeg var ferdig med bønnen, utstøtte den et lite skrik og forsvant samme vei som den hadde kommet, gjennom et lite hull i veggen. 

 Mens jeg stirret i taket, prøvde jeg å forstå ondskapen som bor i menneskene. Kort tid etter at jeg ble dømt, fikk jeg besøk i fengselet av en advokat, Muhammad Amin Bokhari. Han så snill ut og sa at han ville hjelpe meg. 

I ettertid har jeg skjønt at alle prøvde å legge feller for meg. Alle ønsket meg død fra første stund. 

----

Asia Bibi – dødsdømt og frikjent 

2009. Arrestert. Beskyldt av rasende kvinner for blasfemi. 

2010. Dødsdømt. 

2011. To ledende polikere drept for sin støtte til Asia Bibi. 
2018. Frikjent i Pakistans øverste domstol (oktober). Frifinnelsen utløser voldsomme opptøyer. 

2019. Frifinnelsen bekreftes (januar). På grunn av trusler føres hun til et sikkert skjulested. 
2019. Gjenforent med mann og to døtre i Canada (mai). 

Gjennom Human Friends Organisation støttet Stefanusalliansen Asia Bibi blant annet med appell, oppmuntringsbrev og advokat. Saif-ul Malook førte saken til frifinnelse.

 

PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS 5-2020

Støtt ofrene for blasfemiloven i Pakistan

Vår partner står i spissen for å hjelpe nye ofre, slik Asia Bibi ble hjulpet til frihet. Merk gaven: Pakistan

Gi en gave

AKTUELT

PROSJEKT