‘Juntaen i Myanmar hater menneskerettigheter’

Ja Seng Ing er lege, men jobber i dag på heltid for menneskerettigheter i hjemlandet Myanmar. Å stå fram som aktivist, ble mer og mer farlig etter kuppet 1. februar i 2021. I halvannet år jobbet hun i skjul før hun gikk i eksil i Thailand. Så flyktet hun til New Zealand. Herfra har hun siden 2024 ledet Myanmar Freedom of Religion or Belief Network (MFRBN), et nettverk av sivilsamfunnsaktører som motarbeider regimet.

Militærjuntaen regnes blant verdens mest autoritære og minst demokratiske og har i over fem år drevet krig mot deler av sin egen befolkning. De muslimske rohingyaene har fått hard medfart. Det har også minoriteter som karen, chin og kachin, folkegrupper der et flertall er kristne. Ja Seng Ing hører til den siste av dem.

Militære angrep på landsbyer, drap, fengslinger og tortur er utbredt. Aktivister, journalister og sivilsamfunnsledere er særlig i skuddlinjen, og det er gjennomført luftangrep mot kirker og andre gudshus. Mens pastorer og andre ledere er fengslet og mange er drept, er hundretusener drevet på flukt til nabolandene.  

– Hater menneskerettigheter

I dette bildet er baptisten Ja Seng Ing svært glad for oppmerksomheten arbeidet hennes får når hun torsdag mottar Stefanusprisen i Oslo, en pris hun får for sin innsats for trosfriheten, i nærvær av blant andre den norske utviklingsministeren, Åsmund Aukrust.

Prisen er på 10.000 euro, eller omkring 113.000 kroner. Biskop Ingeborg Midttømme leder Stefanusalliansens priskomite og skal overrekke prisen til en vinner som har uttalt at tildelingen kan bli en viktig motivasjon til videre innsats i arbeidet med å dokumentere regimets overgrep og menneskerettighetsbrudd.

Svarteliste
Onsdag, dagen før overrekkelsen, var prisvinneren med på et internt seminar hos Stefanusalliansen i Oslo.

– Regimet hater menneskerettigheter, sier 36-åringen som ikke har vært i hjemlandet siden august 2022. I tiden før holdt hun en så lav profil som mulig for ikke å bli arrestert.

– Jeg var kanskje på en svarteliste over folk som var anklaget for ulike ting, og om du kom til en politistasjon eller en flyplass, kunne du bli arrestert, sier hun til Kristelig Pressekontor.

«Måtte gi rapporten et ansikt»
Avgjørelsen om å dra hang sammen med en rapport om juntaens framferd som hun måtte presentere for FNs menneskerettighetsråd i Genève i Sveits. Hun turte ikke å returnere.

– Likevel dro du?

– Ja. Noen måtte overlevere rapporten og gi den et ansikt.

Først oppholdt hun seg i nabolandet Thailand, men det var heller ikke helt trygt. Der sto hun i fare for å bli arrestert og deportert til Myanmar. Den risikoen ble etter hvert så stor at hun bestemte seg for å dra videre til New Zealand. Der føler hun seg trygg.

– Jeg jobber mest med å finne fram bevis som kan brukes i framtidige rettsprosesser. Det handler om å finne fakta og søke etter sannheten. Dette er viktig for dem som overlever forfølgelsen, men også for samfunnet som helhet. Vi må istandsette samfunnet og hjelpe dem som jobber med trosfrihet og andre menneskerettigheter, sier hun til KPK.  

Kamp om ressurser

Ja Seng Ing er fra det nordøstlige hjørnet av landet. Delstaten Kachin grenser til Kina og har store forekomster av den svært verdifulle bergarten jade og av gull. Det er ressurser både Kina og juntaen i Myanmar ønsker tilgang til. Det planlegges også et stort damanlegg i en viktig elv i området, i samarbeid mellom de to landene. Kina har derfor posisjonert seg som en støttespiller for regimet i Myanmars nye hovedstad, Naypyidaw.

Majoriteten i Myanmar er burmanere, og nesten 90 prosent av befolkningen buddhister. I mindre sentrale fylker og delstater er det et annet etnisk og religiøst flertall, som i Kachin. Der er det en stor andel kristne, og en slik brysom minoritet står i veien for regimets ambisjoner. Dessuten står juntaen for en buddhistisk nasjonalisme som bidrar til brutaliteten mot annerledes troende. Målet er en konform befolkning der alle er buddhister.

– De religiøse og etniske komponentene smelter sammen i juntaens forfølgelse av de fattige minoritetene. De bruker slike identitetsmarkører som et våpen i sin politikk og vil dessuten ha rikdommen fra gruvene i delstaten vår, sier Ja Seng Ing.

Har håp

– Juntaen er en sterk overmakt. Ser du noe håp om endring?

– Håp?

Ja Seng Ing nøler noen sekunder.

– For å være ærlig, så mistet jeg håpet en stund da kuppet fant sted i 2021. Ikke med en gang, men måneden etterpå. For jeg visste hvordan det ville bli for Myanmar. Kan det komme en forandring? Jeg fant i alle fall tilbake til håpet etter en stund, og det er knyttet til Myanmar Freedom of Religion or Belief Network. Der har jeg funnet folk jeg stoler på. Vi er mange som jobber sammen for demokrati og frihet, og jeg finner håp i den enheten vi har. Det gjelder også mennesker som står i lignende situasjoner i andre land. Solidariteten med dem er en del av vårt sikkerhetsnett. Vi trenger hverandre og noen å lene oss på. Det kan komme en annen tid. Det må vi forberede folk på, og det motiverer meg, sier hun.

Motarbeider straffrihet

Ja Seng Ing er særlig opptatt av ett aspekt ved juntaens handlingsmønster. Det er ikke første gang militæret tar over makten i Myanmar, men fjerde gang siden selvstendigheten i 1948.

– Dette gjentar seg, og hver gang har generalene sluppet å stå til rette for det. De tror kanskje at de skal komme fra det uten å bli gjort rettslig ansvarlig denne gangen også. Dette er det viktig at vi unngår. Regimet må ikke få en følelse av at de kan gjøre hva de vil uten å bli straffet for det, sier årets vinner av Stefanusprisen som appellerer sterkt til demokratiske land om å markere motstand mot Myanmars millitærstyre.

– Føler folk i Myanmar at verden har glemt dem?

– Ja, det føler vi veldig sterkt, særlig etter invasjonen i Ukraina, sier Ja Seng Ing som legger stor vekt å at andre land må presse juntaen. De få tegnene til reelt demokrati er kommet som resultat av press utenfra. Mye av det er blitt borte under Trump-administrasjonen, og hun ser lite håp om håndsrekninger fra FN. Presset må komme fra enkeltstater, som Norge.

– Så lenge andre land lar være å anerkjenne militærregimet, har vi et håp. Dette er den solidariteten vi trenger fra Norge og andre land. Norge har latt være å anerkjenne regimet. Fortsett med det, sier Stefanusprisvinneren. 

– Jeg har håp. Siden verden er trett av Myanmar, må vi selv slå alarm. Jeg ser frem til den dagen da vi kan leve ut våre drømmer og slippe å bli angrepet for å være den vi er. Vi må få slutt på den onde sirkelen av straffefrihet for dem som begpår overgrep, sa Seng under prisutdelingen.

«Brobygger»
Biskop Ingeborg Midttømme overleverte prisen på vegne av priskomiteen.

–  Ja Seng Ings arbeid har bidratt til å bringe stemmene til Myanmars forfulgte lokalsamfunn ut på den internasjonale scenen. Hun har bidratt til å dokumentere alvorlige overgrep, og hun har talt i internasjonale fora slik at verden kan forstå hva som skjer – og hva som står på spill. Hun har gjort dette ikke bare som en observatør, men som en brobygger mellom dem som står midt i situasjonen, og dem som har makt til å handle, sa biskop Ingeborg Midttømme som delte ut prisen på vegne av komiteen