Tro er også viktig ressurs – for å skape demokrati og fred

Kjersti Gautestad Norheim skriver i Vårt Land (2.6.) at regjeringen trenger en aldri så liten «omvendelse» i sin tilnærming til religion for å kunne utvikle en ny, verdibasert utviklingspolitikk. 

Hennes spørsmål er adressert til utviklingsminister Åsmund Aukrust. Men siden hun også siterer meg fra et debattmøte i Aukrust-regi i Bergen i april, vil jeg gjerne bidra i samtalen. 

Da Liv Tønnessen i Bergen ble spurt om religion i vårt sekulære samfunn er havnet i en blindsone, kommenterte jeg at vi ikke nødvendigvis er blinde, men at vi kanskje er blitt religiøse analfabeter. 

En religiøs verden 
I et sekulært samfunn tar vi ikke inn over oss at verden er religiøs. For det store flertallet i våre samarbeidsland er religion, slik Gautestad Norheim påpeker, en naturlig del av hverdagen. Det er avgjørende at norske myndigheter skaffer seg slik kunnskap. 

Tro er dogmer, viktige fundamenter for troende. Sekulære aktører kan lett finne dogmer de tar avstand fra. Men tro er også praksis. Og tro er identitet. 

Tro kan misbrukes til makt. Selvfølgelig skal vi analysere maktstrukturer og ikke bidra til å legitimere skadelige praksiser som blant annet rammer kvinner. 

Positiv kraft 
Men tro kan også være en positiv kraft i kampen for rettferdighet. 

La oss ta et helt ferskt eksempel. Sist uke hadde vi i Stefanusalliansen besøk av Ja Seng Ing fra Myanmar, av sikkerhetsgrunner bosatt i eksil. Hun fikk Stefanusprisen for sin modige og langvarige innsats for trosfrihet for alle i Myanmar. Hun er fra kachin-folket, en folkegruppe med mange kristne. Selv er Ja Seng baptist. 

For en jaget minoritet som kachin-folket er religion svært viktig, også som identitet. De etniske og religiøse minoritetenes identitet forsøker juntaen i Myanmar med brutale midler å knekke. De vil omskape Myanmar, der buddhismen er majoritetsreligion, til et land uten etnisk og religiøst mangfold. 

I et sekulært samfunn er det lett å overse hvor viktig tro er, også som ressurs for å bekjempe hat og vold og for å kjempe for demokrati, menneskerettigheter og fred.

Dreper pastorer, brenner kirker 

Ja Seng og et nettverk av aktivister for trosfrihet har dokumentert at juntaen har drept minst 85 protestantiske pastorer, katolske prester og andre religiøse ledere siden kuppet i 2021. Minst 100 er fortsatt arrestert eller helt forsvunnet. 5000 hellige steder – inkludert kirker, moskeer, buddhistiske pagoder og klostre – er blitt ødelagt gjennom påsatte branner, artilleribeskytning eller luftangrep. Generalene ødelegger det som aller sterkest er uttrykk for en folkegruppes identitet og motstandskraft. 

For Ja Seng fra Kachin er den kristne troen også en viktig ressurs. I ett og et halvt år etter kuppet i februar 2021 fortsatte hun arbeidet inne i Myanmar, i skjul for juntaen. Hun kunne blitt arrestert og kanskje tvangssendt i krigen. 

Ikke minst i den tøffeste perioden inne i Myanmar søkte Ja Seng kraft i Salme 23, i ordene: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. (...) Du dekker bordet for meg, like foran mine fiender.» 

Ensidig fokus skader 
Ja Seng og hennes kolleger utfordrer en brutal makt som er oppildnet av religiøs ekstremisme som skaper hat. Farlig ekstremisme finnes i alle kjente og store religioner. 

Det er viktig å få frem historien om Ja Seng. Det er mange som henne. I Midtøsten og Afrika har vi partnere som hver eneste dag viser at deres tro er en inspirasjon til å skape fredelig sameksistens mellom kristne og muslimer i land og områder der terror begrunnes i religiøst hat. 

I våre sosiale medier møtes vi stadig av påstanden om at «religion er roten til alt ondt». Et ensidig fokus på de negative sidene ved religion bidrar ikke til en god utviklingspolitikk. Et livsåpent samfunn, som vi vil skape i Norge, må også gjelde i utviklingspolitikken. 

I et sekulært samfunn er det lett å overse hvor viktig tro er, også som ressurs for å bekjempe hat og vold og for å kjempe for demokrati, menneskerettigheter og fred. Vi utfordrer regjeringen til også å fremheve denne siden ved religion i arbeidet for en ny, verdibasert utviklingspolitikk. 

PUBLISERT I VÅRT LAND 9.6.2026