To munker viser vei  opp til Mor Egvinklosteret. Utsikt over Tur Abdin.

To munker viser vei opp til Mor Egvinklosteret. Utsikt over Tur Abdin.  


Under flyets nedstigning til byen Mardin i Øst-Tyrkia legger jeg fra mitt vindussete merke til det spesielle landskapet. Gylne, brunsvidde fjellsider uten trær. «Utmerket for å grave munkehuler i», sier Zeki Aydin, min sidemann og reiseleder, som kommer fra dette spesielle området.

Og nettopp eneboere som i kristenhetens tidligste tider vendte seg bort fra «verden» og søkte Gud i sine huler, er noe av kjernen i den åndelige arven i området Tur Abdin, som betyr «gudstjenerens fjell». Hulene finnes fortsatt, men eremittene er borte. Om ikke lenge kan også den siste prest ha reist bort.

Kristen sivilisasjon – mot slutten?

Vi er langt øst i Tyrkia, helt på grensen til Syria. Mot øst skimtes i det fjerne røyk fra oljefeltene i Irak. Mot sør ses den fruktbare og flate Mesopotamia-sletten. Vi er i det eldgamle kulturområdet mellom elvene Eufrat i vest og Tigris i nord og øst.

Her finnes restene av en kristen sivilisasjon som er i ferd med å gå tapt. En gang bodde det flere hundre tusen syriakere her. I dag er kun 2 000 igjen. Dersom det ikke tas betydelige grep for å stanse utvandringen av de kristne, er jeg redd dette området innen en generasjon eller to vil være uten et kristent nærvær. Det vil i så fall bety punktum for en kristen sivilisasjon som har vart sammenhengende siden den aller første kristne tid. Allerede nå står mange kirker og klostre tomme.

Mor Gabriel-klosteret. (Foto: Bjørn A. Wegge)

«Syriakere»

Zeki kommer selv fra Tur Abdin. Han kaller seg og sitt folk for «suryoyo»; «syriacs» på engelsk, «syriakere» på norsk. Dette må ikke forveksles med syrere som er borgere i staten Syria. Syriakere har sine kjerneområder i Syria og i Irak. De fleste tilhører den syrisk-ortodokse kirke som fører sine røtter helt tilbake til Antiokia der de kristne ifølge Apostelgjerningene kapittel 9 første gang ble kalt nettopp «kristne». Kirkens overhode, Hans hellighet patriark Ignatius Zakka Iwas, har sin base i Sednaya utenfor Damaskus i Syria.

Syriakerne regner seg som en egen etnisk folkegruppe som har vært i området i flere tusen år, etterkommere av arameerne. Det gamle arameiske språket ligger tett opp til Jesu eget tungemål. Det brukes ikke lenger i dagligtale, men lever videre i kirkens liturgier.

Derfor er klostrene i Tur Abdin så viktige. Her får ungdommer opplæring i dette språket og i kirkens teologi. Ifølge tyrkisk lov er det forbudt for kirkene å utdanne sine egne prester. Alt ikke-tyrkisk og ikke-muslimsk strider mot den tyrkiske enhetskulturen og republikkens idealer. Men syriakerne finner løsninger likevel. Elevene går på vanlig skole på dagtid, og i klosterskole resten av dagen og i helgene.

Mor Gabriel-klosteret

I klosteret Mor Gabriel, som er det eldste og mest betydningsfulle av dem, er jeg med på kveldsbønnen. En ung diakon svinger røkelseskaret. En håndfull unge gutter står rundt to lesepulter og synger vekselsang mot hverandre. Biskopen står i midten ved alteret. Sangstilen er typisk orientalsk og minner meg om bønneropene fra de muslimske minaretene. Men tekstene er fra Bibelen.

Zeki stiller seg opp der framme. Selv om han bare er her på besøk, er det helt naturlig for ham som vigslet diakon å være med i sangen. Dette stoffet lærte han utenat da han var klostergutt i åtte år i det kjente Mor Gabriel-klosteret, det eldste av dem alle fra år 397.

Utvandrede syriakere

Det er mange år siden Zeki bodde i Tur Abdin. De siste årene arbeidet han i Bibelselskapets bokhandel i Istanbul, men nylig ble han oppfordret til å komme til Sverige der det bor ca 80 000 syriakere. En menighet i Örebro trengte Zeki som lærer for barn og unge i det gamle arameiske språket og i troslæren. Det handler om å bevare deres identitet som et kristent folk i fremmede og sekulariserte omgivelser.

Zekis følelser er blandede når han nå er tilbake på gamle trakter. De aller fleste av hans 13 søsken i landsbyen Einwardo, har som han søkt et tryggere liv i andre land. Han er glad for å kunne besøke sin gamle far på 85, men ser ikke noen framtid for seg selv her. Overalt treffer Zeki kjente.

Klemmer og kyss utveksles. De ber ham hilse hjem til familiemedlemmer i Sverige. Den største syriakiske befolkningen finnes i Tyskland, men Sverige kommer på andre plass. I Norge finnes det kun noen ganske få.

Mellom 1914 og 1916 ble størstedelen av den kristne befolkningen her fordrevet og massakrert, og inntil en halv million syriakere ble drept. Dette kom i tillegg til en million armenske kristne i det som tyrkiske myndigheter nekter å kalle folkemord. Syriakerne kaller året 1915 for Shato d'Seyfo – sverdets år. Siden da har det skjedd en gradvis utvandring til andre land i Vesten. Fra 1980-tallet skjøt kurder-konflikten fart, og de kristne kom i skvis mellom de stridende partene. Dette er et hardt prøvet folk.

Fra urfremføringen av «Sangen fra Katakombene» i Kulturkirken Jakob. (Foto: Gisle Skeie)

«Sangen fra Katakombene»

– Dere har hjulpet mitt folk, sier Zeki og smiler takknemlig.

Han sikter til musikkprosjektet «Sangen fra Katakombene» som bygger på den eldgamle Jakobsliturgien. CD-en ble innspilt i Mor Gabriel-klosteret av koret SKRUK i april i år, og den første konserten fant sted i Kulturkirken Jakob i Oslo 3. november, med stappfullt hus. Flere konserter kommer. Stefanusalliansen er med i dette samarbeidet.

– Nå er det mange flere her i Norge som skjønner hvilken arv vi forvalter og hva som står på spill, sier han.

Ideen kom fra Bjørn A. Wegge som har tatt initiativ til flere slike musikkprosjekter. Vi i Stefanusalliansen stiller spørsmålet: Hva nå? Hva mer kan vi gjøre for å bidra til at tragedien ikke skjer?

Gitt at vi om 30 år besøker Tur Abdin og kun finner kirkebygg som forfaller. Kirkesangen på arameisk har forstummet. Stillheten er total. Den siste munk har reist.

Klokka er fem på tolv. Måtte dette ikke skje!

AKTUELT

PROSJEKT