Flere tusen ble drept da hæren og politiet i Myanmar satte inn offensiven mot rohingyaene i august 2017.

Flere tusen ble drept da hæren og politiet i Myanmar satte inn offensiven mot rohingyaene i august 2017.  


I disse dager for ett år siden satte hæren i Myanmar i gang storoffensiver mot sivilbefolkningen vest i landet. Mer enn 700 000 rohingyaer, en etnisk og religiøs minoritet i Rakhine-staten, flyktet hals over hode til nabolandet Bangladesh. I flyktningeleirer forteller rohingyaene om hvordan de flyktet for sine liv, om mennesker som ble innestengt i brennende hus, om deres søstre og mødre som ble voldtatt foran øynene deres.

Lange sverd
Den burmesiske hæren hevdet at offensivene var en reaksjon på Arakan Rohingya Salvation Army’s (ARSA) angrep mot militærposter 25. august i fjor. Den nylige publiserte rapporten «They gave them long Swords», forteller en annen historie. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Fortify Rights var militæroffensivene ikke «selvforsvar mot en terroristorganisasjon», men en nøye planlagt kampanje for å fordrive en muslimsk minoritet uten burmesisk statsborgerskap. I realiteten en forlengelse av en villet politikk som har foregått over tiår.

Mye tyder på at fjorårets overgrep tilsvarer folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. I rapporten dokumenterer Fortify Rights mord, total ødeleggelse, voldtekter, deportasjon eller tvangsfordriving, tortur, fengsling, tvungne forsvinninger og forfølgelse av rohingya-muslimer. Organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International kan dokumentere tilsvarende. Hærens systematiske forberedelser til disse overgrepene faller inn under FNs definisjon av forberedelser for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Under FNs menneskerettighetsråd i mars sa FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Myanmar, Yanghee Lee, at hun mer og mer er kommet til at angrepene hadde «folkemordets kjennetegn». Hun krevde at de involverte holdes ansvarlige.

Myanmar har underskrevet en avtale med FN om «frivillig, trygg, verdig og bærekraftig» retur av flyktninger. Prosessen vil være komplisert da konfliktens kjerne dreier seg om mangel på statsborgerskap. Dessuten er mange rohingyaer pessimistiske. Flere landsbyer er blitt byggeplass for hæren, forteller Amnesty. Og hvordan skal de hjemvendte kunne stole på «velkomstkomiteen» som brutalt fordrev dem?

Selvransakelse
I september vil FNs Fact Finding Mission presentere sine funn i Menneskerettighetsrådet. Det skaper et handlingsrom for det internasjonale samfunn, men er også en mulighet for selvransakelse. Hvordan kunne den burmesiske hæren atter en gang pløye gjennom sin egen sivilbefolkning, og komme unna med det? Forvarslene har vært mange. Senest høsten 2016 ble rohingyaene i Rakhine angrepet av militæret, dog i mindre skala. Men manglende reaksjoner fra det internasjonale samfunn sendte signaler om at døren tilsynelatende stod åpen for å gjennomføre nye angrep. Ifølge Fortify Rights brukte hæren tiden etter angrepene i 2016 til storstilte forberedelser ved å avvæpne rohingya, innføre portforbud og begrense tilgangen til humanitær hjelp, samtidig som den øvrige befolkningen fikk våpen og ble trent opp til kamp. Skal angrepene i 2017 føye seg i rekken av forbrytelser mot menneskeheten som går ustraffet hen?  

Sammen med 147 stater har både Norge og Myanmar ratifisert FNs Folkemordskonvensjon som kriminaliserer folkemord under internasjonal rett, og forplikter partene å forebygge og straffe folkemord. Allikevel råder straffefriheten for generalene i Myanmar. Regjeringsleder Aung San Suu Kyi har så langt avvist internasjonalt samarbeid, og ser ikke ut til å ville stille overgriperne til ansvar. Ikke bare får denne strategien henne til å miste respekt internasjonalt, men paradoksalt nok bidrar det også til å videreføre militærregimets overgrep mot minoriteter og en kultur for straffefrihet, som hun en gang var så kjent for å kjempe imot.

Konfrontere
Et viktig steg mot ansvarliggjøring er at Aung San Suu Kyi er villig til å konfrontere generalene og åpne for internasjonalt samarbeid. Men så lenge ugjerningene forblir ustraffet på hjemmebane, er Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC) eneste mulighet. Ettersom Myanmar ikke har underskrevet traktaten som ligger til grunn for ICC, har straffedomstolen ikke jurisdiksjon over burmesisk territorium. Dessverre har Aung San Suu Kyis regjering nektet formelt samarbeid i saken. Et håp er at FNs sikkerhetsråd vil henvise saken til ICC.

Det internasjonale samfunn har en forpliktelse til å forebygge og straffe folkemord. Et første steg vil være at Norge og andre medlemsland etablerer en undersøkelsesmekanisme gjennom FN-systemet som kan etterforske og dokumentere overgrepene på uavhengig vis. Forslaget for å etablere en slik mekanisme har støtte i burmesisk sivilt samfunn, og vil ta sikte på internasjonal straffeforfølgelse. Tiden er inne for å forsvare verdiene som var selve grunnlaget for etableringen av FN etter 2. verdenskrig. Det er på tide å sette en stopper for folkemord.

KRONIKK, FØRST PUBLISERT I KLASSEKAMPEN 28.8.2018

AKTUELT

I Myanmar bur dei etniske og religiøse minoritetane i dei fattigaste delstatane.

Når barn betaler forfølgelsens pris

I en rekke land lider barn på grunn av sin egen tro, eller de straffes for foreldrenes tro. «Vi utsettes for mental tortur», sier minoritetsbarn i Pakistan i en fersk og oppskakende rapport.

PROSJEKT