Pastor Ramazan på talerstolen i Antalya, ansikt til ansikt med menigheten. Under pandemien ser han dem ikke.

Pastor Ramazan på talerstolen i Antalya, ansikt til ansikt med menigheten. Under pandemien ser han dem ikke.  


Som pastor i Tyrkia har jeg det siste året sett vår tjeneste både strukket og forskjøvet, og det har ikke vært lett.

I nesten et år har regjeringen innført covid-19-restriksjoner. De har på ingen måte vært rettet mot å hindre kristne i å møtes. Moskeer er også blitt stengt for å stoppe viruset.

Covid-situasjonen i Tyrkia er fremdeles alvorlig, med 90-100 døde hver dag, men vaksineringen kom endelig i gang i februar. Siden november har vi hatt en ny nedstengning. Underholdning, skoler og restauranter er stengt. Folk kan gå på jobb fra 6 om morgenen, men det er forbudt å gå ut etter klokken 9 om kvelden.

Vi når mange nye
Det er umulig å møtes i grupper i kirken etter arbeidstid – folk ville ikke rekke hjem før 9, avhengige som alle er av offentlig transport. Alt skjer derfor online. Lørdager og søndager har vi nedstenging og derfor stengte kirker.

Det siste året har det vært utfordrende å være pastor, men også en flott tid å leve ut troen på Gud. Vi har nådd nye mennesker med budskapet om Jesus Kristus ved å dele flere gudstjenester på nettet og korrespondere med dem som er interessert.

Vi hadde også online-gudstjenester før pandemien, men har nå fokusert mer på dette. Vi har nådd særlig unge – på Instagram og YouTube.

Når kirkene er åpne for besøkende mandag til fredag, stopper mange for å snakke om Gud og kristendom. Siden den siste nedstengingen startet i november, har vi fått se fem nye komme til tro på Kristus.

 

I et land der 99,8% er muslimer, hvor kirkene er få og det er langt mellom dem, møter kristne unike problemer, motstand og forfølgelse.

 

Det vi virkelig savner
Men som pastorer vil vi også oppmuntre dem som allerede har gitt livet til Kristus. I et land der 99,8% er muslimer, hvor kirkene er få og det er langt mellom dem, møter kristne unike problemer, motstand og forfølgelse. Det krever dristighet og sterk tro å være kristen i Tyrkia. Kristne tyrkere trenger kirken. De er avhengige av kjærlighet, støtte og omsorg fra sine brødre og søstre.

Som pastorer og ledere har vi hatt klare mål om å ringe og sjekke hvordan kirkemedlemmene har det. Men det er mye vanskeligere å vite sikkert hvordan folk har det når vi ikke ser dem regelmessig.

Vi lurer på om noen sliter i troen. Kanskje noen blir skadet av et familiemedlem som ikke liker at de lever det kristne livet. Kanskje andre igjen er deprimerte og ikke klarer å innrømme det når vi ringer. Kanskje en familie ikke har råd til å betale husleien eller kjøpe mat, men skammer seg over å be om hjelp.

 

Kanskje en familie ikke har råd til å betale husleien eller kjøpe mat, men skammer seg over å be om hjelp.

 

Tomater og poteter
Usikkerheten er vanskelig. En analogi kommer for meg: Når du planter et tomatfrø, kan du se at det er en tomatplante som vokser opp av jorda. Når du vanner, kan du se den bli større og sterkere.

Å plante poteter er en helt annen historie. Poteter vokser under jorden. Du kan ikke se dem og vet ikke hvor mange poteter du har under bakken.

Jeg føler at det å være i tjeneste under covid-19 er som å gå fra å dyrke tomater til å dyrke poteter.

Før pandemien var det mye lettere å vite hvordan menigheten hadde det. Jeg var i stand til å utvikle en visjon og lage planer for fremtiden. Jeg kunne se på hvilke måter kirken vokste og hvilke områder som trengte beskjæring.

I denne tiden er det annerledes. Jeg er ganske sikker på at potetene vokser, men jeg vet ikke sikkert. Jeg ser dem ikke.

Å vandre i tro
Bibelen snakker om å vandre i tro, uten å se. Jeg må innrømme at jeg liker å se hvordan Ånden vokser nye troende til trofaste, engasjerte kristne. Imidlertid blir jeg nå virkelig utfordret til å gå i tro, og å fortsette arbeidet jeg er blitt kalt til uten å kunne se hva som skjer med potetene under bakken.

Men en ting er jeg sikker på: Kirken i Tyrkia har alltid vært Herrens arbeid. Han har alltid hatt full kontroll. Det er ingenting som kan begrense Herren, ikke engang en global pandemi. Måtte Gud styrke min tro når jeg sliter med å vandre i troen, slik at jeg vet at til slutt er høsten i Hans hender.


 

AKTUELT

PROSJEKT