Yusuf Begtas deltar i en begravelse i den lille byen Hassana. Denne ble evakuert i 1993, men nå har noen syrisk-ortodokse kristne flyttet tilbake til den forlatte landsbyen. Når mennesker som har emigrert til Vesten velger å bli gravlagt i landsbyen, gir det håp for dem som er igjen.

Yusuf Begtas deltar i en begravelse i den lille byen Hassana. Denne ble evakuert i 1993, men nå har noen syrisk-ortodokse kristne flyttet tilbake til den forlatte landsbyen. Når mennesker som har emigrert til Vesten velger å bli gravlagt i landsbyen, gir det håp for dem som er igjen.  


Militante islamister har drept eller drevet de fleste kristne i Irak og Syria på flukt. I det sørøstlige Tyrkia er et par tusen ortodokse kristne uskyldig part i krigen mellom tyrkiske og kurdiske styrker. Bare de mest standhaftige tror på en framtid for urkirkens kristne i det gamle Mesopotamia.

Vakkert plassert i det duvende landskapet mellom elvene Eufrat og tigris lå klostre, kirker og kristne landsbyer en gang tett i tett. Et av få klostre som fremdeles er i funksjon er safranklosteret, nær byen Mardin i Tyrkia. Her finner vi Stefanusalliansens samarbeidspartner, erkebiskop Saliba Özmen og hans nære medarbeider Yusuf Begtas.

Overlevelse eller utryddelse
Med hjelp fra Stefanusalliansen har Yusuf Begtas rigget til et enkelt kontor i byen Mardin. Han arbeider utrettelig med å bygge broer til majoritetsbefolkningen i området, gi kristne mot og håp, påvirke lokale og nasjonale myndigheter, videreføre språk og kultur og kjempe for kristnes landrettigheter og rett til å utøve sin tro.

– Situasjonen er dramatisk. Det handler om liv og død. Overlevelse eller utryddelse. Folk er redde og usikre, både med tanke på det som skjer i nabolandene Irak og Syria, men også fordi situasjonen i Tyrkia er spent. Men vi må aldri miste håpet og troen på en bedre framtid. Derfor er vi veldig takknemlige for Stefanusalliansens støtte. Den er med på å gi oss håp om et fortsatt kristent nærvær i regionen, sier Yusuf på telefon fra Mardin.

Turistene uteblir
Stefanusalliansen har besøkt området flere ganger i perioden 2010 til 2014, spesielt i forbindelse med CD-innspillingen «Sangen fra Katakombene» med koret SKRUK. Men etter at den væpnede konflikten mellom tyrkiske myndigheter og kurdere blusset opp i 2015, har det vært umulig for oss å besøke området.

Klostrene og mange av de kristne i området er avhengige av at det kommer turister. Når besøkene uteblir, slik som det siste året, får det store følger for økonomien. Samtidig har drømmen om at kristne kan vende tilbake til sine forfedres land fått et kraftig skudd for baugen.

Mistet eiendom
En av hindringene for at kristne kan returnere til regionen Tur Abdin, er at et stort antall av de eiendommer og landområder som engang tilhørte syriakere* nå enten er ekspropriert av myndighetene eller overtatt av lokale kurdere. Fram til slutten av 1990-årene ble mange syriakere drept eller tvunget til å flykte fra Tur Abdin i tyrkia til Vesten. Særlig var masseflukten stor på 80- og 90-tallet.

Landsbyen Mzizah hadde for eksempel mer enn 200 syriakiske familier i 1970. I 2014 bodde kun åtte syriakiske familier i landsbyen, som på dette tidspunktet var forvandlet til en kurdisk landsby.

I landsbyen Aynwardo bodde det 300 syriakiske familier tidlig på 1960-tallet. I 1985 var antallet familier redusert til det halve. Ved utgangen av 2015 bodde det kun fem kristne familier i Aynwardo.

Byen Azakh (også kalt Idil) besto i 1964 av 3 500 innbyggere. Alle var kristne syriakere. I 2015 hadde byen en kurdisk befolkning på omtrent 30 000 mennesker. Kun 50 innbyggere var syriakere.

Glimt av håp
Midt i all denne håpløsheten gir Yusuf Begtas oss et ørlite glimt av håp:

– I den lille kristne landsbyen Hassana, ved føttene til Cudi-fjellene nær den syriske og irakiske grensen, har de syrisk-ortodokse kristne fått tilbake eiendomsretten til landsbyen som måtte evakueres i 1993. Fem familier har bygget hus og slått seg ned i den forlatte landsbyen. Fire familier planlegger å bygge her.

– Mange ganger blir livet snudd på hodet i vår del av verden. Men folk her har lært å holde ut lidelser og glede seg over de små ting i livet. Selv det at mennesker som har emigrert til Vesten ønsker å bli begravet i sine fedres land er et tegn på håp, for dem som leter etter håp midt i sorgen. Jeg har nettopp deltatt i en begravelse til en emigrant som ønsket å bli begravet i sine forfedres jord i Hassana, forteller Yusuf Begtas.

Fanget av kryssild
De syrisk-ortodokse kristne er blant verdens aller eldste kristne kirker. Deres språk er arameisk, Jesu eget språk, og deres eldste messe er skrevet av Jesu bror, Jakob. Ifølge tradisjonen ble kirken grunnlagt av apostelen Peter i Antiokia i år 37. I dag er restene etter denne tidlige kristne kirken fanget i kryssilden mellom stridende parter, som i mange tilfeller helst skulle sett den helt ødelagt.

Dette har syriakerne opplevd før. Lenge kjempet romere og persere om landområdene. Araberne kom på 600-tallet. Senere kom tyrkiske seldsjukker, og så mongolene. Alltid fulgte ødeleggelse og død i inntrengernes spor.

Eksempel på en akademisk journal på arameisk som Yusuf er ansvarlig for. Arameisk var språket Jesus snakket.

Tre massakrer
I mer moderne tid har syriakerne blitt utsatt for tre større massakrer. I 1843 ble en femtedel av befolkningen drept i angrep anført av den kurdiske lederen Bader Khan.

I årene 1914–1923 gikk tyrkere og kurdere til angrep på kristne i det som noen år senere skulle bli staten Tyrkia. Nær 1 500 000 armenere, 500 000 syriakere og 350 000 grekere ble drept. Mange ble deportert eller flyktet. I tillegg ble enorme mengder eiendom og landområder overtatt av overgriperne.

I 1933 ble mer enn 60 kristne byer i Irak lagt i grus og plyndret på ordre fra den arabisk-irakiske generalen Bakirsidqi.

I tillegg til disse tragediene har hverdagen til kristne i disse områdene hele tiden vært preget av sterk undertrykkelse. Blant annet gjennom vold, trusler og drap, plyndring og ødeleggelse av eiendom og diskriminering i utdanning og arbeidsliv. De siste årene har voldelige islamister, særlig knyttet til Den islamske staten (IS), videreført den barbariske forfølgelsen og nedslaktingen av urkirkens folk.

Skulder ved skulder
Som kristne i vest opplever Stefanusalliansen det som et moralsk ansvar å stå skulder ved skulder med våre søsken i øst. Bibelens ord «for om ett lem lider, lider alle de andre med», er talende. Dersom kristne fra den tidlige kirke forsvinner fra sine opprinnelige landområder, er det ikke bare de som mister noe svært viktig. Også for kristne i Vesten vil det være et enormt tap. Både fordi en del av vår felleskristne arv da vil være tapt for alltid, men også fordi vi mister gode muligheter til å lære av disse kristne. Dette folkets spiritualitet, med en tro som er så hardt prøvet, representerer en dybde og erfaring som ikke bare er verdifull, men også viktig, for kirken i Vesten.

Det er tre ting som særlig kjennetegner den syriakiske identiteten: Deres historiske kristne tro, språket arameisk og deres bånd til landområdene i Tur Abdin. Alle tre er av stor betydning.

Nå må ikke kirken i Vesten sove. Syriakerne, folket som gjennom generasjoner har vært fanget i kryssilden mellom mange stridende parter, kjemper en desperat kamp for overlevelse. De trenger vår støtte.

*Begrepene syriaker, syrer, syrianer, arameer og assyrer går noen ganger over i hverandre. Vi har valgt å bruke syriaker som et samlebegrep. Syriakerne som omtales her tilhører i stor grad den syrisk-ortodokse kirke.

 

AKTUELT

PROSJEKT